1997 er et merkeår for miljø og utvikling. Det er 25 år siden FNs miljøkonferanse i Stockholm. I tillegg er det ti år siden Verdenskommisjonen for miljø og utvikling la fram sin rapport. Og det er fem år siden FNs konferanse om miljø og utvikling (UNCED) i Rio. For første gang skal den konkrete oppfølgingen av Agenda 21, handlingsprogrammet som ble vedtatt i Rio, gjennomgås og evalueres på en spesialsesjon i FNs Generalforsamling. Miljø og utvikling er dermed løftet høyere opp på den globale dagsorden enn tidligere.
Gjennom den omfattende rapporteringen som landene er forpliktet til å gjennomføre på alle kapitler i Agenda 21, har vi også fått en gjennomgang som er mer omfattende enn før. De konkrete resultatene vi har nådd her hjemme de siste årene er omtalt i den norske landrapporten til Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD), og kan studeres både i papirform og på Internett. Det samme gjelder statusrapporten for miljøtilstanden i Norge.
De resultatene vi har nådd er i høy grad et resultat av at så, mange både i privat og offentlig sektor, har gjort en jobb for å endre tenkemåte og praksis innenfor sitt ansvarsområde, og at flere parter arbeider sammen over sektorgrenser og gruppeinteresser.
Det er viktig at hver og en feier for egen dør og gjør en konkret innsats. Men det er også viktig, ikke minst for å inspirere og motivere, at vi informerer, søker råd og drøfter problemer og løsninger i fellesskap, for så å gå løs på vår del av oppgaven. Denne partnerskapstanken forutsetter åpenhet og tillit. Den forutsetter også praktisk tilrettelegging, som arenaer for samråd og midler til å dekke ekstra utgifter. I Norge har vi satset på en slik strategi. Regjeringen vil følge opp og videreutvikle slike modeller for samråd.
I Regjeringen langtidsprogram (1997 - 2001) er kursen staket ut for hvordan den mener det norske samfunn bør utvikle seg inn i det neste århundret. Hensikten er å stille konkrete mål for samfunnsutviklingen. Det må utløses engasjement og dialog i samfunnet.
Vi må også rette blikket langt ut over våre egne landegrenser og tenke globalt, handle lokalt. I vår tids sammenvevde og kompliserte verden er alle avhengige av hverandre, nasjonalt som internasjonalt. Solidaritet og mer rettferdig fordeling kan bare skapes gjennom et bredere og mer forpliktende internasjonalt samarbeid.
Alle bør være med å forme framtida. Skal vi skape en bærekraftig utvikling må vi gjøre det i fellesskap, og gjennom de små og store veivalg vi daglig står foran. Vi må bygge på partnerskap og praktisk handling som også kan inspirere andre. Alle må gjøre en innsats og ta ansvar for egne handlinger. Sammen kan vi gjøre mer.
Denne rapporten viser noe av det norske organisasjoner og myndigheter har fått til sammen i oppfølgingen av Agenda 21. Bidragsyterne er de forskjellige organisasjonene og miljøvernmyndighetene som utgjør Nasjonalkomiteen for Internasjonale Miljøspørsmål (NIM). Hver står ansvarlig for sine bidrag til denne rapporten. Hensikten er både å vise hvem som er aktører i dette arbeidet, og gi konkrete eksempler på tiltak for å følge opp Agenda 21.
Thorbjørn Berntsen
Miljøvernminister
Miljøarbeidet i kommunene spenner vidt. Noen steder har tatt mål av seg til å bli «miljøbyer», andre har satset på å utvikle «bærekraftige lokalsamfunn», mens atter andre har valgt vern av biologisk mangfold som en hovedoppgave. Miljøengasjementet i kommunene var allerede godt i gang da Agenda 21 ble vedtatt i Rio de Janeiro.
«Miljøvern i kommunene», MIK-reformen, er navnet på en omfattende reform som er initiert av Miljøverndepartementet og Kommunenes Sentralforbund for å fremme og integrere prinsippene om miljøvern og bærekraftig utvikling i kommunal planlegging og forvaltning. MIK-arbeidet har gått gjennom ulike faser. Det startet som en forsøksordning i 1988-1991 i 91 kommuner. Basert på gode erfaringer ble forsøksordningen gjort om til en reform, som fra 1992 omfattet alle kommuner. Fra 1997 er MIK integrert i det kommunale systemet. Reformen setter handling bak slagordet «Tenke globalt - handle lokalt».
Kommunalt selvstyre ble første gang etablert i Norge i 1837, og uavhengige fylkeskommuner kom i drift i 1975. Kommunenes Sentralforbund, KS, dannet i 1972, er medlems- arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for landets 435 kommuner og 18 fylkeskommuner. KS er også kommunenes talsmann overfor sentrale myndigheter og representerer kommunene internasjonalt. KS utarbeidet i 1993 anbefalinger til kommunesektoren om lokalt prioriterte satsingsområder for miljøvernarbeidet.
I lokalsamfunnene er kommunene ansvarlige for den primære helsetjenesten, sosial bistand, bygging og drift av grunnskoler, barnehager, aldersboliger og andre institusjoner for eldre og uføre. Videre er bibliotekvesenet, lokalt kulturarbeid og kirkelige aktiviteter kommunenes ansvar. De har også ansvaret for kommunale veier og parker, vannforsyning, avfallshåndtering, kloakkrensing, brannvesen, andre tekniske tjenester, areal- og boligplanlegging og innkreving av skatter.
Et av resultatene fra MIK-reformen er at praktisk talt alle norske kommuner i dag har ansatt miljøvernledere. I sitt eget forum, Forum for lokalt miljøvern, utveksler miljøvernlederne erfaring fra sitt arbeid i kommunene. Nettverket er viktig for å utveksle og videreformidle kunnskap og erfaringer som høstes i de forskjellige tiltakene som er satt igang omkring i norske kommuner.
MIK-reformen er blitt en grunnmur for å bygge opp Lokal Agenda 21. Innholdet i Lokal Agenda 21 bygger på IULA’s Oslo-deklarasjon fra 1991. IULA er forkortelse for International Union of Local Authorities. Sammen med anbefalingene fra Rio-konferansen i 1992 utgjør deklarasjonen grunnlaget for å videreutvikle MIK-reformen til Lokal Agenda 21 som ledd i å utvikle kommunesektoren i en bærekraftig retning.
Lokal Agenda 21 er forankret i kapittel 28 i Agenda 21, et av sluttdokumentene fra Rio-konferansen i 1992. Her oppfordres bl.a. alle verdens kommuner til å gå i dialog og samhandle med sine innbyggere, organisasjoner og private foretak om å vedta en Lokal Agenda 21. Arbeidet skal i det vesentlige skje lokalt, men ha et globalt perspektiv og engasjere på bred basis. De lokale myndighetene - fylkeskommunen og kommunen - sammen med organisasjoner, næringsliv lokalt og befolkningen er hovedaktører i arbeidet.
Norske kommuner har gjennom noen år anstrengt seg for å etterkomme ønsket fra Rio-konferansen om å utvikle Lokal Agenda 21 i kommunene. Videre er en rekke programmer siden midten av 1980-årene lansert for å fremme lokal og folkelig deltakelse i miljø-arbeidet og for å inkludere miljøarbeidet i den lokale planleggingen.
Gjennomføringen av Lokal Agenda 21 blir i stor utstrekning basert på eksisterende lovverk og utviklingsprogrammer, særlig MIK-reformen. Lokal Agenda 21 har en bredere innfallsvinkel enn MIK, men MIK-reformens prinsipper og mål er likevel sammenfallende med grunnleggende trekk ved Lokal Agenda 21, og har bidratt til at Norge har et godt grunnlag for det videre miljøarbeidet. Lokal Agenda 21 kan derfor ses som en naturlig videreutvikling av kommunenes allerede igangsatte miljøarbeid mot en bærekraftig utvikling.
Kommunenes Sentralforbund anbefalte i 1993 kommunene og fylkeskommunene å utvikle sin miljø- og ressursplanlegging til handlingsplaner for det 21. århundret. Kommunenes Sentral-forbund har satt i gang flere utviklingstiltak basert på MIK-reformen, blant annet «Retningsanalyser» og «Demokrati, deltakelse og styring». Det første er et program for å utvikle verktøy for miljøkonsekvensanalyser. Metoden skal være verktøy for oppfølging av kommunenes miljøengasjement for å sikre at utviklingen i kommunene går i en langsiktig, bærekraftig retning. Analysedelen har en tidsdimensjon som ser ut over neste generasjon, og kan bli en viktig del av kommunenes forebyggende strategi. Det andre prosjektet har basis i de lokale demokratiske organer og deres kontakt med befolkningen, særlig når det gjelder en bærekraftig utvikling. For å innføre og evaluere Lokal Agenda 21 i kommunene, er Kommunenes Sentralforbund sammen med Miljøverndepartementet nå i ferd med å utvikle en overordnet strategi. Den skal blant annet gjøre det lettere å få tilgang på forskningsresultater og informasjon fra kommuneforsøk.
Kommunenes Sentralforbund har bidratt til opprettelsen av the International Council for Local Environmental Initiatives, ICLEI. KS koordinerer sitt miljøarbeid og arbeid for en bærekraftig utvikling med blant andre ICLEI. En viktig oppgave er å stimulere til lokale miljøprosjekter og samtidig bygge et nettverk som kan brukes for å utveksle informasjon og praktisk erfaring. KS har også tatt initiativ til å opprette et nordisk nettverk under ICLEI. Flere norske kommuner er i tillegg til KS medlem i ICLEI. Representanter for kommunene og regionale myndigheter fra en rekke europeiske land møttes høsten 1996 i Lisboa til den andre konferansen om bærekraftige byer og tettsteder. Her ble «Lisboa-handlingsplanen - fra charter til handling» utformet - en handlingsplan for Lokal Agenda 21 og bærekraftig utvikling. Hensikten var også å utveksle erfaringer og undersøke muligheter for samarbeid om prosjekter med fokus på hvordan lokale myndigheter kan bidra til å iverksette Agenda 21.
Plan- og bygningsloven fra 1985 er det viktigste lovverket for planlegging og gjennomføring av en miljøpolitikk i kommunene. Viktige sider ved loven som angår Lokal Agenda 21, er at
• planmyndighetene på kommunalt og fylkeskommunalt nivå er aktive
• folkelig deltakelse skal inngå i utarbeidelse og oppfølging av Lokal Agenda 21
• retningslinjer for miljøpolitikken formidles fra miljøvernforvaltningen
• miljøkonsekvensutredninger er et viktig verktøy i arbeidet
I henhold til loven skal praktisk planlegging finne sted i kommunene. Kommunene forbereder planer, blant annet basert på langsiktige og handlingsrettede målsetninger og på kart som viser hva arealene skal brukes til. Etter at publikum har fått anledning til å uttale seg om planene, blir vanligvis den endelige beslutningen tatt av kommunale folkevalgte organer.
En del arealutnyttelse, som for eksempel veibygging, planlegging langs vassdrags og kollektivtransport, berører ofte flere kommuner. Det fordrer koordinering av arbeidet på et høyere nivå, fylkeskommunen. I henhold til Plan- og bygningsloven er hovedoppgavene til fylkeskommunen å fremme helhetlige og overordnede planer som blant annet sørger for en effektiv ressursbruk og fremmer den ønskede utviklingen av regionen.
Plan- og bygningsloven stiller flere krav om folkelig innsyn og deltakelse i planprosesser i kommuner og fylkeskommuner. Det er et krav at myndighetene sørger for at berørte parter får mulighet til å delta aktivt i planprosessen. Myndighetene er også forpliktet til å offentliggjøre planene, slik at alle berørte parter og publikum i sin alminnelighet har mulighet til å uttale seg før vedtak blir fattet.
Av sentralgitte politiske retningslinjer er det særlig to som er av spesiell interesse i forbindelse med Lokal Agenda 21. Rundskriv om Barn og planlegging har, i tråd med kapittel 25 og 28 i Agenda 21, som mål å bringe søkelyset på barn og unges interesser i planprosesser, og å gi kommunene et bedre grunnlag for å integrere og ta vare på barn og unges ønsker i kommunal planlegging. Retningslinjene skal sikre kvaliteten i barns og unges fysiske miljø, og også være et grunnlag for å vurdere saker der barn og unges interesser er i konflikt med andre samfunnsinteresser.
De rikspolitiske retningslinjene for samordnet areal og transportplanlegging har som mål å koordinere arbeidet både i kommunene og interkommunalt bedre når det gjelder areal- og transportplaner. Arealanvendelsen og transportsystemene skal samordnes i utviklingen slik at de fremmer effektiv ressursbruk, god trafikksikkerhet, miljøvennlige løsninger, sikre nærmiljøer og boligområder og effektiv flyt i trafikken. Det skal legges vekt på å få til gode regionale løsninger på tvers av kommunegrenser.
Miljøkonsekvensutredninger skal sikre at alle vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn av konkrete prosjekter, er kartlagt og vurdert tidlig i planprosessen. Det er utbyggeren som har ansvaret for å frambringe en miljøkonsekvensutredning. En av hensiktene er å ha en bred og åpen debatt om fordeler og ulemper ved alternative lokaliseringer før en endelig beslutning blir tatt.
I de senere årene har Miljøverndepartementet og kommunene prioritert arbeidet med utviklingsprogrammer med fokus på kommunalt miljøvern. De viktigste programmene og prosjektene som involverer lokalbefolkningen, mange offentlige instanser og frivillige og private organisasjoner, er beskrevet med eksempler på de neste sidene. Erfaringene fra disse programmene og prosjektene er fundamentet for Lokal Agenda 21 i norske kommuner. Arbeidet er tenkt gjennomført i nært samarbeid mellom kommunene og organisasjoner som Næringslivets hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Kommunenes Sentral-forbund og frivillige organisasjoner.
Lokal Agenda 21 i Norge er basert på og assosiert med miljø i kommunene (MIK-reformen). Målsetningen med MIK har vært å etablere og utvikle miljøvern til et område politikerne i kommunene tar ansvar for, og å utvikle et helhetlig og tverrsektorielt miljøansvar med lang planleggingshorisont i kommunene. Miljøutfordringene i kommunene er på overordnet nivå knyttet til naturforvaltning, kulturminneforvaltning, utvikling av gode nærmiljøer, kommunal avfallshåndtering og vannforsyning, forurensning fra transport, energipolitikk og beredskap mot olje- og kjemikalieforurensning.
MIK kan vise til mange gode resultater, og det synes som om MIK har styrket kommunenes evne til å definere og løse lokale miljøutfordringer. Likedan har MIK påvirket kommunene til å påta seg nye oppgaver. Dette har bidratt til at kommunene raskere fanger opp statlige signaler og omsetter disse i kommunal handling. En av de mange kommunene som har gjort et godt arbeide på grunnlag av MIK-reformen er Stavanger.
Stavanger: Norges tettest befolkede byområde
Levestandarden i Stavanger er høy. En bærekraftig utvikling krever store holdnings- og atferdsendringer hos folk flest. Derfor har byen iverksatt et omfattende arbeid med Lokal Agenda 21.
Prosjektet skal mobilisere enkeltindivider, familier, næringsliv og det offentlige til å bidra til en mer bærekraftig utvikling. Tips og ideer til hva den enkelte kan gjøre i sin hverdag, står sentralt. På denne måten er Lokal Agenda 21 med på å innlede en ny epoke i Stavangers miljøarbeid. Stavanger har, til dels i samarbeid med frivillige organisasjoner, gjennomført en rekke tradisjonelle og noen mindre tradisjonelle miljøtiltak. Blant de mange prosjektene er:
• De små grønne, et prosjekt for å endre småbarnsfamiliers for bruksmønster og styrke de sosiale relasjonene mellom småbarns familier
• Grønn skole, et prosjekt som fokuserer sterkt på 5. klasse for å kartlegge hvordan informasjon virker inn på holdningene til miljø
• Grønn menighet, et prosjekt som skal bevisstgjøre menigheten gjennom arbeid som forbinder tradisjonelle oppgaver med miljøvernprosjekt
• Grønn bydel, et prosjekt i bydelen Storhaug som fokuserer på det å leve sammen innen et område. Det skal se på hvilke fordeler de har, og hvilke muligheter som kan tilpasses
• Grønne borettslag, et prosjekt der beboerne på Eikeberget arbeider med bl.a. avfall, kildesortering, transport, tverr-kulturelt samhold og energiøkonomisering
• Grønn kommunedrift, et prosjekt der Stavanger kommune fokuserer på intern opplæring, avfall, innkjøp, sykling og energibruk
• Grønn øy, et prosjekt som ser på spesielle kvaliteter og forutsetninger et øysamfunn har, og der det legges vekt på temaer som avfall, energibruk, friluftsliv og natursti
• Grønt industriområde, et prosjekt som ser på om bedrifter innen et avgrenset område kan samarbeide om miljøtiltak som f.eks. felles miljøstasjoner og transport
• Grønt sentrum, et prosjekt som ser på samordninger som skal til for å bedre miljøet i Stavanger sentrum. Det tar for seg bl.a. transport, avfall og estetikk
• Grønn gård, et prosjekt for å vise økologisk jordbruksdrift med plass til forskning, demonstrasjon og salg av varer
Hva er en god modell for en bærekraftig utvikling av byer? Det ønsker miljøvernmyndighetene å få et svar på. I samarbeid med andre departementer og fem byer tok Miljøverndepartementet initiativ til et miljøbyprosjekt i 1993. I løpet av syv år skal det være utviklet modeller for miljøvennlige byer. Seks områder er gitt prioritet i miljøbyarbeidet, det er å
• koordinere areal- og transportplanlegging
• styrke bykjernen som møteplass og sentrum for handel, næringsliv og kultur
• få lokalmiljøer til å blomstre gjennom gode boområder og en lokalservice som letter folks hverdag og gir barn og eldre et trygt og godt miljø
• bevare og sikre naturområder, vannmiljøer og «grønne lunger» for rekreasjon og et biologiske mangfold
• behandle avfallet slik at mest mulig kan gjenvinnes og resirkuleres både fra husholdninger, serviceinstitusjoner og næringsliv
• utvikle et godt fysisk miljø når det gjelder bygninger og fellesarealer, og verne om forskjellige kulturminner og gjøre dem lettere tilgjengelig for publikum
Fredrikstad er av de fem byene som deltar i Miljøbyprogrammet.
Fredrikstad: Å spare ressurser og bedre levekår
De to viktigste utfordringene Fredrikstad står overfor som miljøby er å utvikle en bystruktur som forbruker mindre plass, energi og andre resursser, og å forbedre miljø, helse og levekår for bybefolkningen. Målet er å utvikle nye prinsipper for bærekraftig utvikling kombinert med at synlige tiltak gjennomføres. Fredrikstad har gått løs på utfordringene og er i ferd med å nå målene.
Midt i Fredrikstad by er det nylig etablert et miljøsenter, Noah’s park, som skal være arena for engasjement, samarbeid og informasjonsutveksling mellom kommunen, frivillige organisasjoner og engasjerte enkeltpersoner. En av organisasjonene i miljøsentret er Ungdommens Miljøparlament som samarbeider nært med kommunen (se egen sak på neste side).
Et utdanningssenter, der det blir utviklet lokal miljøkompetanse, utdannet lærere og presentert elevarbeider som «miljødagbøker» og tegnekonkurranser med miljøtemaer, ligger også i Fredrikstad sentrum.
To sentre i byen formidler frivillig hjelp, det ene i nær kontakt med Miljøby-prosjektet. Sentrene er etablert etter initiativ fra Sosial- og helsedepartementet, og formidler frivillig hjelp som sykehusbesøk, hjelp til handling av dagligvarer eller hagearbeid.
Med til miljøprogrammet i Fredrikstad hører kontakten med to vennskapsbyer i Guatemala, San Martin og Patzun. Skolene benytter dette samarbeidet i miljøundervisningen, og både miljøsentret, Ungdomsparlamentet og utdanningssentret bidrar i utvekslingsamarbeidet. Dette er et godt eksempel på hvordan det globale perspektivet i Lokal Agenda 21 kan utvikles i en kommune.
Fredrikstad utvikler ikke sin miljøby løsrevet fra de omliggende kommunene. Blant annet i samarbeid med nabobyen Sarpsborg utvikles det areal- og transportplaner blant annet for å legge til rette for kollektivtransport og bruk av sykkel.
Fredrikstad: Ungdommens Miljøparlament
Å informere om Agenda 21 og legge forholdene til rette for at ungdom blir hørt og aktivt deltar i arbeidet med utformingen av de lokale Agenda 21, er hovedmålet for Ungdommens Miljøparlament. Målgruppen er norske barn og ungdommer, og organisasjonen er knyttet til det globale nettverket av ungdomsparlamenter: Global Youth Action for the Environment.
Ungdommens Miljøparlament har sin hovedbase i Fredrikstad, men samarbeidet er tett mellom ungdom i de norske miljøbyene. Ungdomsparlamentet engasjerer skoleelever blant annet gjennom globale fellesaktiviteter på aktivitetsdager. I tillegg til de globale sakene, som for eksempel kan være «rettferdig handel», «biologiske mangfold» eller «transport», velges det ut noen spesielt norske aktiviteter.
Gjennom morgendagens medier - de elektroniske informasjonskanalene - utveksler ungdommen sin erfaring og profilerer sitt arbeid. Også denne utvekslingen er global. Det legges til rette for et globalt vennskapssamarbeid mellom barn og ungdom relatert til Lokal Agenda 21 i et elektronisk nettverk med arbeidstittelen «Twinning & Linking».
Kan en kommune tenke annerledes, åpne seg mer mot publikum og arbeide mer på tvers av etatene i forhold til nærmiljøet? Å kunne det, er målet med utviklingsarbeidet som er kalt «Samhandling mellom kommunale og lokale ressurser», forkortet SAM-programmet. Programmet baserer seg på tre hovedelementer:
• Å mobilisere folkelig deltakelse på lokalnivået
• Lokale lag organisert av og drevet for folk flest
• Å utvikle en kommunikasjonskultur der både kommunenes administrasjon og politikere er i en aktiv dialog med innbyggerne
SAM-programmet ble initiert av Miljøverndepartementets i 1993 og er et samarbeid mellom departementet, elleve kommuner og to fylkeskommuner. Sund kommune i Hordaland er en av SAM-kommunene.
Sund kommune: Engasjement og dialog
Sund kommune har satset stort på å trekke befolkningen med i miljøplanprosessen. Resultatet var et omfattende studiearbeid der over 400 mennesker eller nær ti prosent av kommunens befolkning deltok. En arbeidsbok utarbeidet av kommunen var utgangspunktet. Den inneholdt spørsmål og problemstillinger knyttet til ni vanlige miljøtemaer som for eksempel boligområder, friluftsliv og kommunikasjoner.
Arbeidsboka ble brukt i rundt femti arbeidsgrupper. I tillegg fikk gruppene detaljkart og en enkel miljøstatus. Gjennom 12 studietimer fylte gruppene ut hver sin arbeidsbok, deres bidrag til miljøplanleggingen i kommunene. Den folkelige miljøplanen som ble resultatet, ble raskt integrert i kommuneplanen for Sund. Dermed er miljøvernet blitt en forpliktende del av Sunds kommuneplan, takket være bred folkelig deltakelse og en aktiv dialog mellom kommuneadministrasjon, politikere og befolkning.
Det er nødvendig å utvikle en tverrfaglig dialog mellom kommunale og statlige institusjoner som er engasjert i helse- og miljøspørsmål. En slik arena kan være et stimulerende utgangspunkt for å delta i arbeide med å beskytte økosystemene, verne om det kulturelle og biologiske mangfoldet, og å utvikle et bedre helsevern og vern mot sykdom og skader på mennesker og miljøet. Dette er utgangspunktet for at Sandnes søkte medlemsskap i WHO’s helseby-prosjekt i 1992. Som en forpliktelse knyttet til medlemsskapet tok kommunen initiativ i 1994, sammen med Kommunenes Sentralforbund, til å etablere et nettverk av helse- og miljøkommuner.
Miljøverndepartementet og Sosial- og helsedepartementet bidrar økonomisk og profesjonelt til nettverket av helse- og miljøkommuner. 15 kommuner og Østfold fylke deltar. Prosjektet skal løpe i seks år, og er basert på Verdens helseorganisasjons (WHO) prosjekt «Helse for alle i år 2000».
Sandnes: Helse og miljø
Sandnes har en visjon om at kommunen skal framstå som et aktivt og livskraftig samfunn der vekst og utvikling skal bygge på trivsel, trygghet, sunnhet og miljøbevissthet. Drivkraften er et nært samspill mellom enkeltindivider, organisasjoner, frivillige, næringsliv og kommune. Det var i 1992 at Sandnes kommune søkte og fikk medlemsskap i WHO’s helsebyprosjekt. En av forpliktelsene Sandnes da påtok seg, var å ta initiativet til å etablere et nasjonalt nettverk av helse- og miljøkommuner.
Sju prosjekter er satt i gang i Sandnes i tilknytning til helse- og miljøprogrammet, noen er i kommunal regi, andre har mange samarbeidspartnere. Et av prosjektene som mange samarbeider om heter «I Sandnes skal det være sundt å sitte hjemme». Her er målene å oppnå godt inneklima i boligene, boliger med gode uteområder og boliger som er energiøkonomiske. Målene oppnås bl.a. gjennom kunnskapsformidling, kompetanse-oppbygging og gjennomføring av enkeltprosjekter for å høste erfaring. Et annet fellesprosjekt kalles «I Sandnes trør vi til som om det gjaldt livet». Målet er å fremme bruk av sykkel i fritid og arbeid. En rekke konkrete tiltak er satt i verk for å nå målene, blant annet har kommunen lansert en egen «bysykkel».
Hvordan kan drift og planlegging i en kommune basere seg på sunne økologiske prinsipper og bygge på bruk av lokale ressurser, deltakelse og kontroll? Det kan skje gjennom programmet for øko-kommuner, etablert i 1992 som et samarbeid mellom Kommunenes Sentralforbund og Miljøverndepartementet. 17 kommuner deltok i programmet som ble avsluttet i 1996. I tillegg har ti forskjellige profesjonelle institusjoner bidratt i programmet. En av økokommuene er Lardal i Vestfold.
Lardal: Offensiv og selvstendig miljøpolitikk
I Lardal fins et ektefølt engasjement og vilje til å drive «miljø-ledelse» i praksis både administrativt og politisk. I løpet av de siste ti årene er utviklingen snudd. Fra å være en kommune med pålegg om miljøutbedringer er Lardal blitt en kommune med offensiv og selvstendig miljøpolitikk. En lokal tilpasning av bærekraftig utvikling med vekt på samspillet mellom lokalsamfunnet og økologiske løsninger har vært et bærende fundament i Lardal kommunes strategi. Målet er at Lardal skal være et godt sted å leve og bo nå og i framtiden.
Allerede i 1987 vedtok kommunen bindende økologiske forpliktelser. Kommunens vedtekter setter miljø i fokus og legger føringer for resten av kommunens virksomhet. God miljøplanlegging har gjennom mange år vært et stikkord for Lardal.
Kommunen har benyttet sin myndighet til å verne om lokale vassdrags- og vannressurser, blant annet ved å gjennomføre en plan for den delen av Numedalslågen som renner gjennom kommunen og ved reguleringsplanen for Lågendalens friluftsmuseum. Kommunen har ellers blant annet bygd tur- og kulturstier, restaurert kulturhistoriske fiskerier fra 1300-tallet, tilrettelagt særskilte fiskeplasser for funksjonshemmede og eldre, og laget utendørs amfi for konserter. Tiltak i terrenget gjennomføres etter prinsippet om naturvennlig tilrettelegging.
Lardals innsats som økokommune har vakt oppsikt ut over landegrensene og har dannet grunnlag for en natur- og kulturbasert næringsutvikling.
Målet i prosjektet Bærekraftige lokalsamfunn er å utarbeide et mønster for et mer bærekraftige forbruk og en bærekraftig produksjon. Dette kan blant annet oppnås gjennom å redusere transportbehovet og energiforbruket, satse på reparasjoner og vedlikehold av produkter og ved å endre kostholdet i familiene. Dette er bakgrunnen for at Statens forurensningstilsyn i 1996 startet prosjektet «Bærekraftige lokalsamfunn» som skal vare over to år og der sju kommuner deltar. I prosjektet skal foruten kommunen familier, lokalt næringsliv og frivillige organisasjoner delta for å gjøre lokalsamfunnet mer bærekraftig. Prosjektet skal resultere i ideer og tiltak som alle og enhver kan utføre i arbeid og fritid.
Røros: Reiseliv og familier
Røros kommune i Sør-Trøndelag er en av sju kommuner som deltar i prosjektet Bærekraftige lokalsamfunn. Kommunen har tatt mål av seg til å engasjere 140 «grønne familier» aktivt i prosjektet. Familiene skal starte et steg-for-steg-arbeid som, i et langsiktig perspektiv, vil kunne gi betydelige resultater. Miljøfamiliene er en av bærebjelkene i Røros satsing. Den andre er reiselivet. For Røros betyr reiselivsnæringen mye, og næringen er meget bevisst et langsiktig perspektiv. Blant annet er det inngått et samarbeid mellom kommunen, reiselivslaget og to store hoteller. Hotellene skal legge om i en mer miljø- og ressursvennlig driftsform, og opplevelsestilbudet de tilbyr turistene skal være lite ressurskrevende og basert på lokale attraksjoner. Det betyr f.eks. at kanefart med hest og slede, og guidet tur til fots i Røros’ gater er viktige tilbud til turistene.
Bruk av lokale ressurser er ellers viktig for kommunen i mange sammenhenger. Det lokale meieriet produserer «økomelk» og vil lansere flere økoprodukter i tiden som kommer. Til festmat brukes gjerne kjøtt av elg eller reinsdyr og f.eks multer til dessert. I det store «Uthus-prosjektet», der kommunen vil at 300-400 uthus skal settes i stand, brukes også lokale ressurser som never til taktekking og tømmer fra nærliggende skoger. Lokale håndverkere som kan tradisjonelle byggemetoder sørger for at kulturtradisjonene videreføres.
Hvordan kan man sikre at intensjonene i konvensjonen om biologisk mangfold også blir fulgt opp i kommunene? Dette spørsmålet er bakgrunnen for et pilotprogram som Miljøverndepartementet tok initiativ til i 1994. Sju kommuner deltar, blant disse er Karmøy i Rogaland og Alta i Finnmark.
Karmøy: Plan for regulering og skjøtsel
Det har gjennom mange år vært et betydelig press på naturarealene i Karmøy. Det har derfor vært et behov for å sikre noen av de gjenværende områdene, men det lot seg ikke gjøre gjennom en statlig verneplan. Det er særlig den sårbare lyngheinaturen, som er redusert i omfang og kvalitet på grunn av sur nedbør og manglende skjøtsel, som er særegen for Karmøy. Her finnes det blant annet flere arter som er truet nasjonalt. Ved å koble en skjøtselsplan opp mot en regulringsplan, har Karmøy fått en samlet plan for området som også rommer tilstrekkelig vern av det biologiske mangfoldet.
Målene for det kommunale arbeidet med biologisk mangfold, slik Miljøverndepartementet har formulert dem, er
• kunnskap og kompetanse om biologisk mangfold skal bygges opp og tas inn som en del av beslutningsgrunnlaget i avgjørelser som kan påvirke mangfoldet
• arealressurser skal disponeres og biologiske ressurser skal nyttes slik at det biologiske mangfoldet sikres og opprettholdes på kort og lang sikt
• forurensning og forstyrrende aktiviteter skal ikke forringe det biologiske mangfoldet
Det er disse formuleringene som ligger til grunn for den kommunale planleggingen og driften i Karmøy på områder der det biologiske mangfoldet er involvert.
Alta: Orkideer og sommerfugler
Globale og regionale problemer oppstår som en sum av lokale handlinger. Skal det biologiske mangfoldet bevares, er en god arealforvaltning det viktigste virkemidlet, og kommunene er derfor helt sentrale aktører i oppfølgingen av konvensjonen om biologisk mangfold. I Alta kommune i Finnmark, som ligger rundt 70 grader nordlig bredde, er kunnskap om det biologiske mangfoldet samlet inn, systematisert og beskrevet for 137 avgrensede geografiske områder. Her er alt fra store rovdyr til sommerfugler tema. Denne dokumentasjonen er viktig for arealforvaltning og annen saksbehandling i kommunen.
Alta er kjent for sjeldne arter av insekter og planter. Liene i Altadalen er kjent for sine unike forekomster av sommerfugler. Orkideer, flere av dem også sjeldne, er knyttet til kommunens kalkrike blandingsskogsområder.
Noen viktige områder blir vernet i medhold av naturvernloven, andre forsøker kommunen å sikre så godt som mulig gjennom lokale tiltak ved hjelp av tilgjengelig planverktøy.
Viktige elementer når kommunen skal ta vare på det biologiske mangfoldet, er å drive en god arealforvaltning, bruke de tilgjengelige virkemidlene, og informere og tilrettelegge.
Det er viktig å trekke kommunens innbyggere med i arbeidet for å bevare det biologiske mangfoldet. Det gjøres på mange måter, blant annet ved å tilrettelegge naturstier og kople friluftsliv til naturopplevelser. Direkte informasjon gjennom faktaark og brosjyrer deles ut til hele befolkningen i kommunen. Holdningsskapende arbeid blir også prioritert.
Hvordan er det mulig å sikre at et tettsteds karakter med bygninger og kulturhistoriske særtrekk, blir tatt vare på og videreutviklet når planleggingsmyndigheter og kommuner legger utviklingsplaner for stedet? En grundig stedsanalyse kan gi gode resultater.
Da bygger man på mange menneskers fagkunnskap og erfaring, trekker inn fagfolk som arkitekter, historikere, ingeniører, kulturarbeidere og andre lokalkjente i et lagspill. I 1991 satte Miljøverndepartementet i gang et program for stedsforming. Viktige elementer i dette arbeidet har vært etablering av fylkesfora for stedsforming i fylkene og utvikling av stedsanalyser. Flere andre departementer og direktorater har deltatt. Hovedelementene i en stedsanalyse er den historiske utviklingen, natur- og landskapskvaliteter, bebyggelsens organisering og bygninger og andre enkeltelementer. En stedsanalyse er et nyttig for å sikre et godt grunnlag for beslutninger. Hokksund i Buskerud er et av tettstedene som har gjennomført en god stedsutviklingsanalyse.
Hokksund: Stasjonsgata som hovedgate
Tettstedet Hokksund er karakterisert med lange akser langs veier, jernbanelinje og elven som renner gjennom sentrum. Stedsanalysen for Hokksund konkluderte med en opprusting av Stasjonsgata som hovedgate, og fire viktige punkter i gateløpet ble kultivert, en av dem Rådhusplassen. Bebyggelsen i Stasjonsgata er en kavalkade over stasjonsbyens vekst gjennom 150 år. Denne karakteren ble det bestemt å bygge videre på.
På grunn av stedsanalysen fikk Hokksund en plan for sentrum som det var allmenn enighet om. Noe av det viktigste i stedsanalyseprosessen var lagspillet, kontakten mellom ulike faggrupper og med befolkningen. Som følge av tettstedsutviklingen har en rekke huseiere i Stasjonsgata begynt oppussing av sine eiendommer i tråd med anbefalingene i byggeskikksanalysen.
Det er viktig å sikre at alle miljøspørsmål for en sentral plass i kommunal utbyggingsplanlegging. For å oppnå det, kan det innarbeides viktige prinsipper for miljøkonsekvensvurderinger i planleggingen. Prinsippene setter både krav til offentlig deltakelse og tidlig klargjøring av hva framtidig endringer kan bety for mennesker, natur og kulturverdier. Tidlig kunnskap om miljøkonsekvenser er et viktig virkemiddel for å sikre at miljøhensyn blir integrert i planleggingen. Miljøverndepartementet tok i 1995 initiativ til et prosjekt for å innarbeide miljøkonsekvensvurderinger i planleggingen. Fire kommuner er med i et forsøksprosjekt, blant dem er Ål kommune i Buskerud.
Ål i Hallingdal: Miljøvalgene er synliggjort
Sundre er kommunesenter i Ål kommune og har vokst fram som en stasjonby på Bergensbanen. Opprinnelig var det senter i en frodig jordbruksbygd. I dag er det et handelssenter for hele kommunen og har ca 2000 innbyggere. Gjennom arbeidet med arealplan for tettstedet Sundre har kommunen bidratt med erfaringer om miljøkonsekvensvurderinger i arealplanleggingen.
Det var mange viktige problemstillinger i tilknytning til miljø i Sundre, blant annet transport og arealbruk, samling av sentrumsfunksjoner og fortetting. Samtidig var det viktig å ta hensyn til grøntarealer og kantvegetasjon og til friluftslivet og kulturmiljøet i tettstedet. Planen måtte også ta hensyn til den barriereeffekten som riksvei 7, Hallingsdalselva og Bergensbanen, som alle går gjennom tettstedet, skaper. Også støybelastningen fra vei og jernbane var tema i miljøkonsekvensvurderingen.
Kommunen la vekt på en bred diskusjon av miljøspørsmålene tidlig i planarbeidet. Det har omfattet informasjon, mobilisering av innbyggerne, tverrfaglig arbeid i kommunen og diskusjon med regionale miljømyndigheter. Flere problemnotater ble lagt ut til offentlig debatt. Møter mellom politikere, lokalbefolkningen og berørte offentlig myndigheter ble arrangert. Resultatet av prosessen er at kommunen har fastlagt viktige miljøpremisser som grunnlag for utforming av planløsninger.
Kommunen fikk tidlig fram hva som var Sundres viktigste miljøkvaliteter, og hvilke miljøutfordringer og miljøvalg stedet står overfor er synliggjort. Det betyr at innbyggerne kan etterprøve at viktige miljøhensyn blir tatt i planforslag som legges ut til ettersyn.
Mange steder er arealene utsatt for stort utbyggingspress. Arealene kan representere store naturverdier eller viktige jordbruksarealer. Men ofte er arealenes verdier dårlig dokumentert når planprosessen starter. Kommunen, fylket og andre organer har ofte behov for et felles databasert informasjonssystem der miljø- og arealdata fra forskjellige kilder kan settes samen.
Et slikt geografisk informasjonssystem (GIS) kan utgjøre et godt beslutningsgrunnlag når kommunen skal fatte vedtak om arealbruk. Miljøverndepartementet vil gjennom Program for arealdokumentasjon bidra til å etablere fylkesvise arealinformasjons-
systemer.
Vestfold: GIS et felles verktøy
Fylkesmannens miljøvernavdeling i Vestfold har gjennom flere år utviklet en miljødatabase som skal dokumentere areal- og miljøverdier i fylkets kommuner. Det har skjeddi samarbeid med kommuner og regionale sektormyndigheter i fylket. Miljødatabasen inneholder GIS-baserte temakart innenfor en rekke viktige sektorer som natur, landbruk, kulturminner, rekreasjon, landskap og sivil beredskap. Mye tyder på at arealkonfliktene blir mindre og løses raskere, når kunnskap om arealene er tilgjengelige og tydelige i planprosessen.
For å påse at miljøinnsatsen i kommunene er effektiv, er miljørevisjon tatt i bruk som et verktøy og hjelpemiddel. Miljørevisjon er en systematisk og uavhengig intern gjennomgang for å se om det er samsvar mellom mål og resultater i miljøarbeidet.
Miljørevisjon fokuserer også på om metodene som brukes for å nå miljømålene er effektive. Konkret går arbeidet med en miljørevisjon ut på å undersøke dokumenter og rapporter for å se om det er avvik mellom mål og resultater. Dette gjøres bl.a. ved å intervjue sentrale personer i organisasjonen. Miljørevisjon vil bekrefte eller avkrefte om målene i miljøarbeidet blir nådd. Åtte kommuner og en fylkeskommune har vært med i et prosjekt for å prøve ut miljørevisjon. Deltakerne har selv valgt hvilke temaer som skal revideres. En av de deltakende kommunene er Bømlo i Hordaland.
Bømlo: Revisjon for fiskeoppdrett
«Lokalisering av fiskeoppdrettsanlegg» var temaet for miljørevisjon i Bømlo kommune. Det ble fokusert på arealkonflikter mellom fiskeoppdrett og naturvern, friluftsliv og vannkvalitet i sjø. Som følge av arbeidet med miljørevisjon fikk kommunen et statusoversikt over alle fiskeoppdrettsanleggene, det ble avdekket en ulovlig lokalisering av anlegg, og det ble avdekket uklare ansvarsforhold mellom Fiskerisjefen og kommunen vedrørende lokaliseringsforhold. I tillegg fikk kommunen kunnskap om miljørevisjon som vil bli benyttet bl.a. i arbeidet med rulleringer av kommuneplaner. Formannskapet i kommunen har nå vedtatt at miljørevisjonen skal innpasses i kommunens plansystem og benyttes aktivt som verktøy i miljøarbeidet.
Som et oppfølging av MIK-reformen ble det i 1994 etablert et nasjonalt prøveprosjekt for kommunal miljørapportering i Buskerud fylke. Hensikten med dette utviklingsarbeidet er å bidra til økt miljøansvar og mer aktiv samhandling mellom kommunene og statlige miljømyndigheter. Dette skal skje gjennom utvikling av et effektivt opplegg for miljørapportering mellom kommuner og statlige miljømyndigheter.
I tillegg til miljødirektoratene, fylkesmannens miljøvernavdeling og fylkeskommunen som regional kulturmyndighet deltar landbruksmyndighetene og seks kommuner i prosjektet. Kommunene representerer på mange måter et tverrsnitt av norske kommuner.
Prosjektet har som mål å
• utvikle en modell for samhandling mellom staten og kommunenes ledelse i tilknytning til rapporteringen utarbeide forslag til indikatorsett som ligger til grunn for rapporteringen. Indikatorene skal blant annet angi hvordan kommunen bidrar til å oppfylle nasjonale miljømål, de skal være ledelsesorienterte og skilles fra primærdata til statistikkformål.
• foreslå tiltak for forenkling og effektivisering av miljøstatistikk innhentingen fra kommunene, herunder tiltak for å gjøre offentlig miljøstatistikk og miljødata mest mulig anvendbar for den enkelte kommune i arbeidet med egne miljøstrategier og miljøindikatorer
Forutsetninger for utformingen av rapporteringsopplegget er at det skal
• balansere mellom statlig styring og lokalt selvstyre
• være nyttig i kommunenes ordinære økonomi- og resultatstyring
• baseres på stabilitet og forutsigbarhet i rutiner, mens innholdet i styringsdialogen må endres over tid
• understøtte arbeidet på regionalt nivå
• kartlegge miljøindikatorer innenfor landbruksområdet
• kunne bygge på datagrunnlag også fra andre kilder enn egen kommune
Arbeidsformen i prosjektet er preget av dialog og læring, og er i den forstand i tråd med prinsippene om åpenhet og prosess i Agenda 21. Det gjelder både i forholdet mellom stat og kommune og i den enkelte kommune.
Utviklingen av styringssystemer og indikatorer - f.eks gjennom «grønne nøkkeltall» - i kommunene vil kunne være et virkemiddel til å utvikle deltakelse og samarbeid mellom forskjellige aktører i lokalmiljøet. Prosjektet kan dermed også bidra til å konkretisere hva som ligger i begrepet bærekraftig utvikling på kommunenivå.
Sluttrapport med tilrådinger til prosjektets oppdragsgivere, miljødirektoratene, skal foreligge i juni 1997.
Stiftelsen Idébanken er opprettet for å fremme økt bruk av erfaringer fra praktiske forsøk som kan bli byggesteiner i en bærekraftig utvikling. Idébanken gjør dette ved å kartlegge og formidle erfaringer fra forsøk i regi av forvaltningen, næringsliv og frivillige organisasjoner. Formidlingsvirksomheten omfatter blant annet foredrag, seminarer, studieturer, idékataloger, bibliotek, utstilling, rådgiving og en elektronisk database. Idébanken medvirker også til framtidsstudier der bl.a. forsøkserfaringer utnyttes.
Temaene som dekkes kan antydes ved overskriftene i Idébankens kontoplan, som omfatter 34 emner i alt:
• Natur og menneske - miljøvern og ressurssparing
• Over landegrensene - samarbeid og globalt fellesskap
• Det gode samfunn - demokrati og samhørighet
Stiftelsen Idébanken ble dannet i 1991 som en etterfølger av «Idébanken i Praksis», opprinnelig et ledd i Prosjekt Alternativ Framtid (nå ProSus). Idébankens egen kartlegging og formidlingsvirksomhet er konsentrert om de skandinaviske landene, men det er også samarbeid med tilsvarende institusjoner i hele Europa gjennom ESIE (European Social Innovations Exchange).
Siden 1994 har Idébanken arbeidet særlig med å fremme prosesser rundt Lokal Agenda 21 i norske lokalsamfunn. Til støtte for dette arbeidet mottok Idébanken i 1996 for første gang en bevilgning 1,5 millioner norske kroner -over statsbudsjettet, en bevilgning som er videreført i 1997. For inneværende år har Idébanken et totalbudsjett på knapt 3 millioner norske kroner og fem faste medarbeidere.
Allerede i barnehagen, og senere gjennom hele skoleverket, får barn og unge undervisning i temaene natur, miljø og utvikling. Derfor er kurs og kompetanseutvikling hos lærere en prioritert oppgave. Også gjennom friluftsaktiviteter og frivillige organisasjoners arbeid engasjeres barn og unge i miljøspørsmål, noe som vil prege deres holdninger til natur, miljø og utviklingsspørsmål.
Miljølære i skoler og barnehager
Arbeid med miljølære er nedfelt i forpliktende planer for skoler og barnehager i Norge. Målet med miljøundervisningen er å gi barn og unge kunnskaper, holdninger og ferdigheter slik at de kan bidra til en bærekraftig utvikling. Det er også et mål å skape nye atferdsmønster blant barn og unge gjennom handlingsrettet miljøundervisning. Kirke-, utdannings- og forsknings-departementet har utarbeidet en egen strategi for dette arbeidet. I rammeplanen for barnehagene har barns nærhet til natur fått stor oppmerksomhet.
Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet har etablert et formalisert samarbeid på nasjonalt nivå når det gjelder miljøopplæring blant barn og unge. Gjennom dette samarbeidet sikrer man at miljø og utvikling får en sentral plass i barnehagenes rammeplaner og skolenes fagplaner.
Miljøverndepartementet samarbeider med Sosial- og helsedepartementet når det gjelder bruk av friluftsliv som helsefremmende faktor blant barn og unge. Gjennom et godt samarbeid på tvers av etablerte sektorer kan de forskjellige departementene samordne informasjonsinnsats og andre tiltak overfor utdanningssektoren. Eksempler på slike tiltak er utvikling av veiledningsmateriell, kompetanseutvikling av personalet og beslutningstakere i forskjellige sektorer og sentralstyrt forsknings- og utviklingsarbeid.
En rekke departementer har i fellesskap etablert landsomfattende miljølæreprogrammer. Disse skal følge opp det sentrale planverket med konkrete aktivitetsforslag. Samtidig skal de stimuleres til tverrsektorielt samarbeid på kommunenivå. Et eksempel på dette er MEIS-programmet som omtales senere.
På regionalt nivå er samarbeidet formalisert gjennom fylkeskontaktgrupper som er opprettet i alle fylker. Disse gruppene blir ledet av Statens utdanningskontor i samarbeid med Fylkesmannens miljøvernavdeling. I tillegg har gruppene representanter for statlige og fylkeskommunale etater og fra frivillige organisasjoner. En hovedoppgave for fylkeskontaktgruppene er å samordne innsatsen innen miljøundervisning i fylket samt å stimulere til tverrsektorielt miljøsamarbeid i kommunene. Også i mange kommuner er det opprettet tilsvarende samarbeidsgrupper.
I Norge er det lagt stor vekt på å øke kompetansen til lærerne i fagfeltet miljø og utvikling. I den allmenne lærerutdanningen er det satt i gang et obligatorisk halvårig kurs i natur, samfunn og miljø, mens også førskolelærerutdanningen har en obligatorisk studieenhet i natur- og miljølære. Over 80 % av alle lærere i den videregående skolen, uansett fagkrets, har gjennomført en etterutdanning i miljø- og utvikling på 40 timer. (Se egen sak på side 21). Tilsvarende etterutdanning gjennomføres nå i grunnskolen, og målet er at samtlige lærere skal ha fullført denne etterutdanningen i løpet av 1998.
En av de største utfordringene i miljøundervisningen er å skape en handlingsrettet undervisning. Som et verktøy for skoleverket er det etablert landsomfattende miljølæreprogrammer som stimulerer barn og unge til aktiv deltakelse. Programmene
stimulerer skoler og barnehager bl.a. til å «adoptere» en del av sitt nærmiljø og overvåke hva som skjer med det biologiske mangfoldet, avfall og utslipp, arealplanlegging og kulturminner.
Gjennom miljøprogrammene er det etablert nettverk mellom skolene, forskningsmiljøer og miljøvernmyndighetene. Forskningsinstitusjonene velger ut hva skolene skal måle og hvordan målingene skal gjennomføres, de sørger for kvalitetssikring av metodene og dataene, og bearbeider resultatene i en database. Det blir utarbeidet rapporter på grunnlag av elevens observasjoner, og disse blir sendt til lokale miljøvernmyndigheter fra skolene eller direkte fra forskningsinstitusjonene.
FN-sambandet i Norge er en frivillig organisasjon med skoler, organisasjoner, bibliotek og enkeltpersoner som medlemmer. FN-sambandet er finansiert gjennom medlemskontingenter, inntekter ved aktiviteter og støtte fra Utenriksdepartementet. Oppgavene spenner fra å gi informasjon om alle spørsmål knyttet til utviklingen i land i den tredje verden til FNs rolle i miljøspørsmål, som politisk møteplass, normgiver og fredsoppretter/ bevarer. Virksomheten foregår over hele landet med utgangspunkt i seks distriktskontorer. FN-sambandet har i dag 29 heltidsansatte.
Helt siden FN-konferansen i Stockholm i 1972 har FN-sambandet i Norge bygd opp sin kompetanse innen miljøspørsmål. Etter at Brundtland-kommisjonen la fram sin rapport i 1987, ble miljø og utvikling topprioritet i FN-sambandets informasjonsarbeid. Fram til FN-konferansen i Rio i 1992 ble det i nært samarbeid med skolemyndighetene utviklet et tverrfaglig opplegg i undervisning av skolelærere i miljø og utviklingsspørsmål. I samarbeid med Miljøverndepartementet og Utenriksdepartementet var FN-sambandet ansvarlig for å administrere Felleskampanjen for Miljø og Utvikling - de frivillige organisasjonens fellesforum i arbeidet foran Rio-konferansen.
Det overordnede prinsippet for informasjon fra FN-sambandet er at det skal være en analytisk og kritisk beskrivelse av de globale spørsmålene. Det er også viktig å spre positive opplysninger om løsninger og utfordringer på den globale arena. Da skolemyndighetene etter UNCED-konferansen ønsket å utvikle et 40-timers obligatorisk kurs i miljø og utvikling for lærere i den videregående skolen, påtok FN-sambandet seg den globale delen av dette kurset. Mellom 80 og 90 prosent av lærerene i den videregående skolen har nå tatt dette kurset. I tillegg har en stor del av lærerene i grunnskolen tatt et tilsvarende kurs. Totalt har FN-sambandet gjennomført ca. 500 planleggingsdager.
Grobladprosjektet er et pedagogisk, tverrfaglig og tverretatlig utviklingsarbeid for å bedre barns oppvekstvilkår. Intensjonen med prosjektet er å øke livskvaliteten i et lokalsamfunn ved hjelp av barn og natur. Det handler om innvandrerbarns og norske barns samhandling rundt naturopplevelser og utelek, og om utvikling av sosialt fellesskap, livsglede, mestrings- og læringsglede. I den flerkulturelle bydelen Øvre Slettheia i Kristiansand har kommunen opprettet nærmiljøprosjektet «Groblad». Det har hatt betydning for både fysiske og sosiale forbedringstiltak i bydelen. For prosjektet ble Kristiansand kommune tildelt Miljøbyprisen 1996.
Grobladprosjektet har hentet navnet fra en liten, uanselig plante som trives der mennesker ferdes i naturen. I folkemedisinen ble den brukt til omslag på sår og ytre skader for å få disse til å gro. Prosjektet omfatter alle barn i barnehage,
førskole, barneskole og skolefritidsordning, barnas foreldre og andre beboere i Øvre Slettheia bydel i Kristiansand. Bydelen er et blokkområde med ca 700 leiligheter og ca 1200 personer.
I høyblokkene er 50 % av beboerne innvandrere. Konkret innebærer prosjektet at 200 barn under ti år er ute i naturen en hel dag hver uke uansett vær og årstid. Andre målsettinger er knyttet til utvikling av nettverk mellom beboere i området og til deres medvirkning i fysiske og sosiale forbedringer i eget nærmiljø.
Målsettingen med prosjektet har vært
• helhetlig satsing på barns oppvekstvilkår
• innvandrerbarn og norske barn blir kjent med og glad i norsk natur og friluftsliv
• utvikling av nettverk mellom barn og voksne i området
• styrking av båndene mellom nærmiljøinstitusjoner og bomiljø
• barn og voksne medvirker i utforming av eget nærmiljø
• utbedring av boområdets leke- og oppholdsrom
Strategien i Grobladprosjektet har vært å starte med barna. Barna har vært de beste ambassadører for å spre «grobladtanker» til foreldre og andre beboere i lokalmiljøet. Foreldrene har vært positive til at barna er ute en hel dag hver uke uansett vær. Mange foreldre har kommentert at de liker å lese barnas tekster fra uteaktivitetene, og flere av dem har selv deltatt på turene.
I naturen bruker barna alle sine ressurser for å forstå virkeligheten; kropp, følelser og forstand, og de får sprenge grenser i eget tempo. Barna er hjelpsomme, de inkluderer hverandre i leken og de varierer sine kontakter og relasjoner. De er engasjerte og entusiastiske, og de vil vise og dele det de finner med hverandre og de voksne.
Barn trenger trygge, stimulerende og varierte uteområder for lek og utfoldelse, og barn i fra to-tre års alder har tanker og ønsker om hvordan det skal være i nærområdet. For at ikke språket skulle være noen barriere i det flerkulturelle samfunnet, ble det arrangert en barnehøring hvor 200 barn mellom ett og ti år tegnet hvordan de ønsket det skulle se ut der de leker.
Høringen ble fulgt opp av kommunale etater som realiserte enkelte av de ideene som kom fram i høringen. Barna var også aktive medspillere da ny tursti ble anlagt i nærområdet. «Grobladstien» ble til ved et samarbeid mellom skolebarn og kommunens parketat. Langs stien står det skilt med naturinformasjon basert på barnas tekster og tegninger sammen med fagtekster utarbeidet av voksne.
Gjennom prosjektet har barna lært de voksne å behandle naturen med respekt, til å leve i nuet og å glede seg sammen med dem i leken. På denne måten har prosjektet bidratt til å øke livskvaliteten i lokalsamfunnet.
I 1992 ble det i Stjørdal kommune satt i gang et utviklingsarbeid for å heve kvaliteten på miljøundervisning i grunnskolene.
Hovedmål for arbeidet er at
• barn og voksne skal forstå sammenhengen mellom vår livsstil og de miljøproblemer vi har
• energiproduktiviteten i Stjørdal kommune skal bli bedre og et bidrag til en bærekraftig samfunnsutvikling basert på en rettferdig global ressursbruk
Stjørdal kommune har 18.000 innbyggere, 2200 elever og 250 lærere. Utviklingsarbeidet bygger på ideer fra det nasjonale miljø-læreprogrammet MEIS (Miljø, energi og inneklima i skolen). Planlegging og gjennomføring skjedde i et samarbeid mellom skole-, teknisk etat og helseetaten. Energileverandøren bidro også positivt helt fra starten. Før arbeidet ble satt i gang, fikk politikerne saken til behandling.
Strategien er å la barna formidle kunnskaper om energi og miljøkonsekvenser av energibruk til de voksne. Dette vil ha en positiv holdningsskapende effekt.
Målet var å oppnå følgende:
• Redusert energibruk i private boliger med 15 %
• Redusert energibruk i kommunens bygg med 25 %
• Kartlegging av energiøkonomiseringstiltak i næringslivet i kommunen
• Stabilisering av inneklimaet i skoler og barnhager i henhold til gjeldende retningslinjer og standarder
Arbeidet startet med kompetanseutvikling hos lærere, driftspersonell og renholdere. Sentrale temaer som ble belyst var
• hva er miljøundervisning?
• energisituasjonen i verden i dag
• sammenheng mellom energibruk og de miljøproblemer vi har
• hva kan vi gjøre for å redusere vår energibruk? (ENØK-tiltak)
• sammenheng mellom inneklima og energibruk
• inneklimaets betydning for vår helse
• enkle tiltak for å bedre inneklimaet i bygninger
• hvordan kan elever, foreldre, lærere, driftspersonell og renholdere samarbeide for å nå målene i prosjektet
Det ble også utarbeidet materiell for lærere, elever og driftspersonell. Høsten 1993 ble elevene i alle klasser fra 4. til 9. og deres foreldre involvert i arbeidet. En aktivitet som ble gjennomført var at elevene hver uke registrerer skolens energiforbruk og førte resultatene inn på et stort skjema som henger godt synlig. Det samme systemet ble fulgt opp i det enkelte hjem. Et av resultatene av dette arbeidet var at energibruken i skolene i 1995 ble redusert med 23 % i forhold til basisårene 1988-91. Dette tilsvarer ca. 3,4 mill. Kwh.
FN-sambandet har laget og distribuert materiell om miljøspørsmål til mange målgrupper. Verdenstreet er en plakat med lærerveiledning for barnehager og en for 1.-3. klasse. Veiledningene inneholder blant annet arbeidsoppgaver og aktivitetsforslag, dikt og sanger. Materiellet ønsker å vise at vi har en jord det er verdt å ta vare på, der mennesket inngår som en del av en større sammenheng. Temaer som behandles er vann, skog, dyre- og planteliv, bosetting og transport.
Alternativ er et metodisk tidsskrift for lærere som utgis av FN-sambandet og UNICEF-komiteen. Alternativ har behandlet miljøspørsmål i flere numre. FN-sambandet har også laget en natursti med oppgaver om miljøspørsmål. Skoleavdelingen i FN-sambandet har arrangert flere landskurs for lærere i grunn- og videregående skole om miljøspørsmål. De ble lagt opp med en blanding av rene fagforedrag, og med foredrag som vektlegger undervisningsmetodikken i miljøspørsmål.
FN-sambandet stod for distribusjonen av en serie på 50 transparenter (overheads) som NORAD produserte. Transparentene tar opp viktige sider av miljø- og utviklingsproblemene på globalt, regionalt og nasjonalt nivå ved hjelp av bilder, grafer og kortfattede tekster. Transparentserien ble solgt i ca. 3500 eksemplarer til norske skoler. Senere er serien oversatt til engelsk og presentert blant annet i Sverige, Canada og Hviterussland.
I 1990 laget NORAD og FN-sambandet, med støtte fra Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet, en mobil utstilling på 60 kvadratmeter som med tekst og bilder presenterte Brundtland-kommisjonens rapport Vår felles framtid. Hensikten med utstillingen var å informere det norske folk om selve rapporten, om miljø- og utviklingsspørsmål generelt og om UNCED-prosessen. Fram til 1993 gikk utstillingen «landet rundt» og ble sett av over ti prosent av befolkningen.
Gjennom snart fem år har FN-sambandet gjennom distriktsavdelingene deltatt i undervisningen av lærere i den videregående skolen og grunnskolen om globale emner i et kurs i miljø og utvikling. Kurset er obligatorisk i den videregående skolen.
Undervisningen går normalt over en hel dag. Kursene har en tverrfaglig tilnærming, og lærere uansett fagkrets deltar. Fire grunnleggende prinsipper eller diskusjonsområder blir introdusert i begynnelsen av kurset. Det er hvordan vi ser sammenhengen mellom fakta og perspektiver, hvordan vi fortolker disse fakta, og hvordan vår egen holdning virker inn på fortolkningen. Vi diskuterer videre det vi kan kalle for håp-pedgagogikk, integrerte økologiske modeller, og våre egen og våre elevers bevissthet om vår framtid, og hvordan vi kan handle på tross av mangelfull kunnskap om utviklingen i tiden framover.
Kurs og diskusjoner mellom studenter og lærere har vist at miljø- og utviklingslæring skjer på to nivåer: Det ene nivået har tilknytning til den tverrfaglige sammenhengen det er i spørs-målene. Det andre henger sammen med hvordan vi forstår tid: Vi bestreber oss på å beskrive hvordan miljøproblemene har utviklet seg over tid og fokuserer deretter på utviklingstrender og muligheter. Deretter følger en diskusjon om føre var-prinsippet og begrepet bærekraftig utvikling.
Kurset tar også opp konkrete temaer som blir introdusert og diskutert, slik som Agenda 21, klimaproblemer, ødeleggelse av ozonlaget, reduksjonen i biologisk mangfold, forurensning av verdenshavene og vern av de tropiske skogene og bærekraftig skogbruk. Også befolknings- og matvarespørsmål blir tatt opp, og disse blir knyttet opp mot miljøproblematikken. Videre bringes temaer som energi, vannressurser og forbruk på bane.
Siste del av kurset konsentrerer seg om spørsmål som gjenbruk og bærekraftig forbruk, hva som er de moralske og etiske implikasjonene av miljøutfordringene, og hvordan kan vi løse de mange miljø- og utviklingsproblemene. Til slutt spør vi om håp-pedagogikken er en realistisk tilnærming. Vårt mål er blant annet å vise at verden faktisk går framover på grunn av - og ikke på tross av - internasjonalt samarbeid.
Norges eneste miljøvernorganisasjon for ungdom, Natur og Ungdom, ble dannet i 1967 som Norges Naturvernforbunds ungdomsorganisasjon. Organisasjonen arbeider med konkrete miljøsaker over hele Norge: I tillegg engasjerer den seg i enkeltsaker utenfor landets grenser, slik som i arbeidet med å bygge opp uavhengige miljøgrupper for ungdom på Kolahalvøya.
Natur og Ungdom er en demokratisk miljøorganisasjon som for tiden har cirka 5300 medlemmer. I den miljøpolitiske plattformen er Natur og Ungdoms syn på viktige miljøsaker formulert. Plattformen blir behandlet hvert år på organisasjonens landsmøte. Viktige saker som Natur og Ungdom går inn for er
• et samfunn som forvalter ressursene til felles beste i dag og på lang sikt
• en framsynt ressursutnytting bygd på et minst mulig uttak av begrensede ressurser
• et desentralisert samfunn der alle mennesker har lik mulighet for reell innflytelse overfor sin egen situasjon
• et samfunn basert på solidaritet med respekt for alle mennesker
• et samfunn som ivaretar og bygger på det økologiske, kulturelle og menneskelige mangfold
Mange forbinder Natur og Ungdom med sivil ulydighet. Det er imidlertid bare et fåtall av medlemmene som har vært med på slike aksjoner. De som deltar i aksjoner med sivil ulydighet vil på forhånd få grundig opplæring, og all deltakelse er selvfølgelig frivillig. Organisasjonen arbeider først og fremst med konkrete saker. Av de prioriterte arbeidsområdene er
• fortsatt kamp mot norsk medlemsskap i EU/EØS
• miljøarbeid på Kola og norske bedrifter i utlandet
• kamp mot politikk som kan føre til klimaendringer
• matvaresikkerhet og landbrukspolitikk
• trusselen mot naturvernområder i Norge
• kamp mot miljøfiendtlig transport og for alternativene
• avfall, ressurser på feil sted
«Blekkulfs Miljødetektiver representerer et godt eksempel på hvordan man med en blanding av informasjon, holdningspåvirkning og praktisk handling får de yngste til å bli bedre miljø-vernere». Slik omtalte statsministeren Norges eneste miljøklubb for barn, Blekkulfs Miljødetektiver, i en tale i det norske Stortinget. Målet for organisasjonen er å gi miljøinteresserte barn en motiverende fellesskapsfølelse. De er ikke alene om å tenke på miljøet, og de er brikker i en større sammenheng der vi alle har et ansvar uavhengig av alder og størrelse.
Blekkulfs Miljødetektiver ble en selvstendig organisasjon i 1994 etter at Bente Roestad hadde fått presentere sin fantasifigur «Blekkulf» gjennom fjernsyn, radio og barnebøker. Responsen på miljødetektivene var så enorm at Norges Naturvernforbund hjalp til å kanalisere interessen inn i en miljøvernklubb for barn. I dag er Blekkulfs Miljødetektiver en selvstendig organisasjon, Norges Naturvernforbunds barneorganisasjon, bygd opp med en demokratisk struktur. Foreningen har 10 000 medlemmer i alderen fem til tretten år. Over 25 lokallag er etablert omkring i landet.
Barn sier rask fra om noe er galt. Derfor er en god kontakt med medlemmene en forutsetning for Blekkulf. Fem ansatte på «hovedkvarteret» betjener medlemmene. Her forsøker man å kanalisere barnas engasjement mot noe de selv kan gjøre eller være med å påvirke for eksempel i nærmiljøet, på skolen, i barnehagen eller i hjemmet. Det er forbausende hvor store ringvirkninger en ung idealist kan ha på omgivelsene. Den beste måten å motivere barn på er trolig å fortelle om vår fantastiske klode og alle dens utrolige skapninger. I Blekkulf forsøker derfor de ansatte å unngå å fokusere for mye på miljøkatastrofer og dystre framtidsutsikter, men de som spør, får ærlige svar.
Medlemmene i Blekkulfs Miljødetektiver får tilsendt medlemsavisen Blekka (medlemmer under ti år) eller Flaskeposten (medlemmer over ti år) åtte ganger i året. Den inneholder bl.a. artikler om dyr, miljøsaker, regnskog og mye stoff om hva barn selv kan gjøre. Alle som skriver til Blekkulf eller sender tegninger får svar.
Norge har lange tradisjoner i forskning knyttet til natur, miljø og utvikling. I Norges forskningsråd er ett av seks områder viet miljø og utvikling. Sentre for miljø og
utvikling er etablert ved landets universiteter i tillegg til et senter for internasjonal klima- og miljøforskning. Flere store forskningsprogrammer er etablert under området, og en betydelig antall forskningsprosjekter tar opp ulike siderav miljø- og utviklingsproblematikken.
Hovedmålene for Norges forskningsråds virksomhet er å arbeide for kulturell forståelse, livskvalitet, demokrati, velferd, og for verdiskaping innenfor en bærekraftig utvikling. Norges forskningsråd ble opprettet med virkning fra 1. januar 1993 etter en sammenslåing av fem tidligere selvstendige disiplin- og sektororienterte forskningsråd. Forskningsrådet er forskningspolitisk rådgiver overfor myndigheter og andre sentrale samfunnsinstitusjoner. Det har en utøvende rolle som forvalter av en vesentlig del av samfunnets midler til forskning.
Området for miljø og utvikling
Forskningsrådet er organisert i seks ulike områder. Det er opprettet av et eget område for miljø og utvikling, noe som viser vilje til å se feltene miljø og utvikling i sammenheng. Området miljø og utvikling har hovedansvaret for den forskningsmessige oppfølgingen av anbefalingene fra Rio-konferansen.
Forskningsrådets arbeid med oppfølging av Rio-konferansen ble lagt opp i tre faser. I den første fasen ble det utarbeidet en oversikt over Forskningsrådets aktiviteter med relevans til de ulike temaene som er behandlet i Agenda 21. I ettertid er denne oversikten blitt oppdatert hvert annet år, og kalles nå Grønn bok for Forskningsrådet. Rapporten er inndelt på samme måte som Agenda 21, og utgis både på norsk og engelsk.
Så snart den første oversikten forelå, ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å se nærmere på hvilke forskningsområder som bør styrkes i Norge i forhold til anbefalingene i Agenda 21 og i forhold til virksomheten som allerede var i gang. Rapporten med arbeidsgruppens innstilling er brukt som innspill i arbeidet med Strategisk plan for norsk miljø og utviklingsforskning.
Siste fase av arbeidet med forskningsmessig oppfølging av Agenda 21 vil foregå via gjennomføring av Strategisk plan for miljø og utviklingsforskning. Strategisk plan gir seks temaområder for miljø og utviklingsforskning:
• Naturlige prosesser og menneskeskapte endringer
• Forvaltning og bruk av naturressurser og kulturmiljø
• Miljøtilpasset produksjon og forbruk
• Samfunnsendring, økonomi og styringssystemer
• Befolkning, helse og livskvalitet
• Verdigrunnlag for en bærekraftig utvikling
I dag har Forskningsrådet totalt 90 forskningsprogrammer hvor hele eller deler av programmet er relevant for Agenda 21. Hvert forskningsprogram har mellom fem og femti prosjekter.
Sentre for miljø og utvikling
Som en oppfølging av anbefalingene fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ble det etablert tverrfaglige forskningssentre ved universitetene i Oslo, Bergen Trondheim og Tromsø og ved Norges landbrukshøgskole.
I tillegg ble Senter for internasjonal klima- og miljøforskning (CICERO) opprettet i 1990 som en forskningsstiftelse eid av Universitetet i Oslo. Senteret driver forskning, utredning, rådgiving og informasjon om klimarelaterte, globale miljøspørsmål og internasjonal klimapolitikk. Hovedmålsettingen til CICERO er å produsere kunnskap på et høyt vitenskapelige nivå om globale miljøspørsmål.
ProSus
ProSus (Program for Research and Documentation for a Sustainable Society) ble etablert av Norges forskningsråd (MU) 1/1-96, som en omorganisering av Prosjekt Alternativ Framtid. ProSus er et samfunnsvitenskapelig forskningsprogram som skal bringe fram kunnskap for realisering av et bærekraftig samfunn. Programmet skal blant annet dokumentere og kartlegge utviklingen i Norge i forhold til Rio-avtalen, Agenda 21 og retningslinjene fra FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD). Et av prosjektene i ProSus er presentert på side 28.
Konsensuskonferanser
Forskningsrådet arrangerte i 1995 en nasjonal konferanse om bærekraftig utvikling. Arrangementet var lagt opp som en konsensuskonferanse, en konferanseform vi best kjenner fra medisinske fagområder. I korthet går den ut på at en planleggingsgruppe formulerer noen sentrale spørsmål. Et bredt sammensatt panel blir nedsatt for å besvare spørsmålene. Panelet og inviterte deltagere får presentert foredrag fra eksperter på de relevante fagfeltene. Panelet diskuterer seg fram til enighet om svar på spørsmålene og presenterer sine konklusjoner i en rapport.
Konferansen i 1995 hadde følgende mål:
• Begrepsavklaring
• Status for begrepets innflytelse på strategi og tenkning i offentlig sektor
• Identifisere mulige veivalg
Konklusjonene og anbefalingene ble gitt i tre kategorier: Generelle, institusjonelle og forskningsrådsorienterte. Konferansen anbefalte også at det jevnlig blir holdt konsensuskonferanser på området miljø og utvikling. Dette har forskningsrådet fulgt opp, og den neste konsensuskonferansen om Bærekraftig utnyttelse av de fornybare ressursene blir holdt våren 1997. Senere er det meningen å holde en konsensuskonferanse omtrent hvert halvår. I tillegg skal Forskningsrådet arrangere en internasjonal konferanse for å se på status og oppsummere erfaringer Ti år etter Brundtlandkommisjonen. Gro Harlem Brundtland vil selv åpne konferansen.
Hvordan kan vi få til bærekraftig produksjon og forbruk i Norge? Det var utgangspunktet for forskningsprogrammet Bærekraftig produksjon og forbruk. Programmet legger til grunn en bred definisjon av begrepet produksjon. Dette innebærer hele verdikjeden fra råvareuttak, materialbearbeiding, produktutvikling, industriell produksjon, distribusjon til salg. Det fokuserer også på organisatoriske forhold. Produksjon omfatter primærnæringene, industri, handel og tjenesteytende næringer fram til forbruk. Bærekraftig produksjon innebærer også at produksjonen må være konkurransedyktig.
Programmet er organisert tre temaområder hvor delmålene utgjør egne delprogrammer.
Teoretiske og etiske sider ved bærekraftig produksjon og forbruk
Delprogrammet skal stimulere til ny kunnskap og debatt om
• hva ligger i begrepet bærekraftig produksjon og forbruk?
• hvilke kriterier kan utarbeides for å vurdere dagens produksjons- og forbruksmønstre opp mot dette?
• sammenhengene mellom verdiskaping, forbruk og livskvalitet under forskjellige økologiske, sosiale og kulturelle forhold
• hvordan bærekraftig produksjon og forbruk kan forenes med rettferdig fordeling innenfor og mellom generasjoner og med bekjempelse av fattigdom
Analyseverktøy og virkemidler for bærekraftig produksjon og forbruk.
Dette delprogrammet skal stimulere til ny kunnskap og debatt med sikte på å
• videreutvikle metoder for å evaluere miljøvirkningene av økonomisk virksomhet særlig når det gjelder energibruk, utslipp av miljøfarlige stoffer og avfallsproduksjon
• analysere virkemidler som påvirker miljøbevisst forbrukeratferd, med vekt på samspillet mellom motivasjon, kunnskap og handling
• utvikle operasjonelle regler for en bærekraftig forvaltning av nasjonalformuen, og utvikle tilleggsregnskaper til tradisjonelle nasjonalregnskap
• arbeide videre med modeller og indikatorer for sammenhengen mellom økonomisk virksomhet, ressursbruk og miljø, herunder forbrukeratferd, som kan danne grunnlag for styringseffektiv og kostnadseffektiv virkemiddelbruk rettet mot mer bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre
• videreutvikle kunnskap om verdsetting av miljøkostnader (bl.a. bedre datagrunnlag, verdsettingsstudier ved bruk av oversiktsanalyser)
• utvikle effektive redskap og prosedyrer for rapportering til CSD angående lokale og nasjonale framskritt med hensyn til Agenda 21 og til Arbeidsprogrammet for bærekraftig produksjon og forbruk
Hvordan bevege et system i bærekraftig retning?
Dette delprogrammet er rettet mot å tilrettelegge og gjennomføre endringer i praksis ved å stimulere til kunnskap om skrittvise forbedringer av dagens systemer. Programmet bør bidra til å øke kunnskapen om hvordan slike skrittvise forbedringer, små og store, kan introduseres og gjennomføres i praksis og i ulike systemer. Med et system menes her et avgrenset virksomhetsområde innen samfunnet, nasjonalt eller internasjonalt.
Et system kan for eksempel være en by, en kommune, en bransje, en sektor, en bedrift, en etat, en husholdning eller en befolkningsgruppe. Det kan også være deler av infrastrukturen, som transportsystemer, energisystemer, vann- og avløpssystemer eller avfalls- og gjenvinningssystemer. Det tas sikte på å gjennomføre minst fire analyser av konkrete eksempler i delprogrammet.
Norsk tradisjon med å benytte seg av empirisk kunnskap og økonomiske beregningsmodeller for å analysere hva framtiden vil kunne bringe, er sentral i forståelsen av arbeidet med prosjektet Bærekraftig økonomi. Prosjektet ble gjennomført av ProSus (Program for Research and Documentation for a Sustainable Society) - tidligere Alternativ Framtid - og Norges Naturvernforbund i perioden 1992-95.
Prosjektet utfordret de økonomiske utviklingsscenariene i den norske regjeringens langtidsprogram. De ble satt opp mot scenarier basert på vedtakene til et miljøparlament. De alternative scenariene er utarbeidet med den norske regjeringens egne makroøkonomiske modeller.
Et miljøparlament ble oppnevnt blant Naturvernforbundets fagpersonale, og skulle gi innspill om hvilke krav vi må stille til økonomien for å sikre en bærekraftig utvikling på miljøets premisser. Disse kravene rettet seg i stor grad mot nivåene på utslipp av bl.a. CO2, NOX, SO2 og andre miljøforstyrrende gasser. Miljøparlamentet stilte 54 grønne krav, og 26 av disse lot seg bruke som indikatorer i modellene. De øvrige kravene ble tatt hånd om av parallelle utredninger fra andre institusjoner og forskere. I alt bidro 17 forskere fra 10 ulike institusjoner til prosjektet. Modellene ble prøvet med fem forskjellige sett med premisser. Det ga naturlig nok forskjellige resultater, men felles for dem alle er at kostnadene ved å gjennomføre dem er overkommelige. Selv med drastiske, ensidige norske miljøtiltak forespeiler resultatene kun en beskjeden reduksjon i økonomiske indikatorer som BNP, privat forbruk og nasjonalformue. BNP reduseres med 4-8 % i år 2030 i forhold til regjeringens langtidsprogram i fire av alternativene. Regjeringen regner i sitt langtidsprogram med en vekst i BNP på 82 % i år 2030 i forhold til 1989-nivå. Resultatene indikerer altså at selv harde miljøkrav vil gi økonomisk vekst. Muligheten for å gjennomføre makro-økonomiske tiltak for å vri produksjon og forbruk i bærekraftig retning er derfor til stede. Forskningsresultatene viser også at det er fullt mulig for Norge å oppfylle den internasjonale klimakonvensjonens målsetning om stabilisering på 1989-nivå innen årtusenskiftet, om vi bruker de virkemidlene som prosjektet foreslår.
Biologisk mangfold går i dag tapt i et urovekkende høyt tempo. Beregninger av det totale
antallet arter på jorda er svært usikre. Det antas at halvparten av jordas arter kan gå tapt i løpet av de neste 50-100 årene, først og fremst som følge av avskoging av artsrike tropiske områder. Det er viktig å kartlegge så mye som mulig av jordas artsrikdom for å bedre forvaltningssystemene, og for å fastlegge mulig økonomisk nytteverdi, opplevelsesverdi og økologisk betydning.
I et av prosjektene i Program for bevaring av biologisk mangfold studeres insekter. I mer enn 150 år har det vært diskutert hvor mange insektarter som finnes i verden. Et anerkjent anslag har vært 30 millioner arter, men det er utviklet på et relativt tynt grunnlag. De fleste artene lever i tropisk skog, og 2/3 av disse lever i trekronene. I prosjektet studeres utvalgte insektgruppers avhengighet av spesifikke trearter (vertsspesifisitet) i trekroner i tropisk skog i Panama. Det skjer i samarbeid med Smithsonian Tropical Research Institute (STRI), som har bygd opp en kran som muliggjør god tilgang til trekronene i en nasjonalpark. Til nå er det innenfor kranens rekkevidde (0.8 hektar) identifisert flere biller av de utvalgte gruppene enn det som totalt finnes i Norge. Vurderingene av vertsspesifisitet tyder på at det heller tynne anslaget over antallet insektarter i verden kanskje ikke er så galt likevel.
Gjennom tre års studier av konveksjonen og dypvannsdannelsen i Grønlandshavet er det ikke observert dypvannsdannelse dypere ned enn til ca. 600 meter. Disse kunnskapene er viktige for å kunne forstå klimautviklingen. De kan tyde på at den globale oppvarmingen har ledet til en sterk begrensning av dypvannsdannelsen. Undersøkelser viser også at Grønlandshavet er et mulig opptaksområde for CO2 hele året. Reduksjonen i dypvannsdannelsen i Grønlandshavet reflekteres i temperatur- og saltholdighetsmålinger, der en rask oppvarming i vannkolonnens nederste del har funnet sted i de senere årene. Målinger av havstrømmer viser at dypvannsstrømmen av kaldt vann fra Grønlandshavet til Norskehavet har snudd. Oppvarmingen av dypvannet kan være en årsak til at temperaturen på overflaten har avtatt i Nord-Atlanteren de siste årene.
I forskningsprosjektet analyseres FN systemet og de multilaterale bankene, inkludert Verdensbanken. Problemstillingen er hvordan disse organisasjonene kan utføre sine oppgaver mer effektivt og samtidig styrke sin troverdighet. Et spørsmål er hvordan markedskrefter kan tas i bruk for å mobilisere privat kapital til å fremme målsettinger om miljø og sosial og økonomisk utvikling. Fokus er særlig på prosjekter innen fornybar energi i India og på Filippinene, finansiert av Det Globale Miljøvernfond, og administrert av Verdensbanken. Målet er å undersøke hvilke virkemidler som fungerer og fører til økte private investeringer i miljøvennlige energiløsninger. Den kunnskapen forskningen frambringer kan bidra til utvikling av effektive virkemidler for å trekke privat kapital inn i miljø - og utviklingsprosjekter.
Den norske samelovens formål er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det første Sametinget, hjemlet i loven, ble offisielt åpnet 9. oktober 1989. Det er en demokratisk institusjon valgt av og blant samer, som har til arbeidsoppgave alle saker som etter tingets oppfatning særlig berører den samiske folkegruppen. Det kan reise og avgi uttalelser om alle saker innefor sitt arbeidsområde.
Andre offentlige organer i Norge skal sørge for at Sametinget blir hørt i saker som er av særlig interesse for den samiske befolkningen før det blir fattet avgjørelse. Sametinget velges for fire år ad gangen på samme dag som det foregår valg til det norske stortinget.
Rio-konferansen ga i Agenda 21 sin tilslutning til kapittel 26 som omhandler anerkjennelse og stryking av urbefolkninger og deres samfunn. Det bidrar til å stryke både de folkerettslige vilkårene generelt for urbefolkninger og den internasjonale anerkjennelsen av urbefolkningers rettigheter knyttet til ressursforvaltning. I tillegg presiseres det i kapitlet behovet for en bærekraftig utvikling.
Siden den norske samtinget ble åpnet, har det pågått en prosess på forskjellige plan for å etablere en aktiv deltakelse og et samarbeid mellom myndighetene og den samiske befolkningen. Blant annet diskuteres prosedyrer for hvordan samene kan delta i prosesser som har tilknytning til ressursforvaltningen i de samiske områdene.
Norge har også ratifisert ILO-konvensjon nr 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater. Hovedprinsippet i konvensjonen er urbefolkningers rett til å bevare og
videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Formålet er ikke å gi urbefolkninger en særstilling, men å motvirke negativ diskriminering og å oppnå reell likebehandling.
Når det gjelder miljøkonsekvensutredninger, vil dette være spørsmål som blir tatt opp mellom norske myndigheter og Sametinget for å finne egnede samarbeidsformer. Sametinget har medvirket i de nasjonale forberedelsene til konferansen mellom partene i konvensjonen om biologisk mangfold. Det er også diskutert å engasjere den samiske befolkningen i andre nasjonale programmer. Når det skal lages Lokal Agenda 21 i kommuner med samisk befolkning, regnes det som en selvfølge at samene er representert i dette arbeidet.
Næringslivets hovedorganisasjon og Landsorganisasjonen er de to store organisasjonene i norsk arbeids- og næringsliv. Begge organisasjonene er engasjert i en rekke tiltak innenfor miljø og utvikling, og ikke minst er de viktige samarbeidspartnere for norske miljømyndigheter. Sammen med andre organisasjoner og offentlige etater har de dannet GRIP senter, en stiftelse som skal bidra til økt miljøeffektivitet og dermed styrket konkurranseevne i norske bedrifter.
Utfordringene for norsk næringsliv er store når det gjelder å følge opp anbefalingene i Agenda 21. De over 13 000 medlemmene i Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) dekker er vidt spekter av bedrifter innen industri, oljevirksomhet, håndverk og servicenæringer som transport og reiseliv. Tradisjonelt har miljøutfordringene vært størst for industrien og offshore-næringen. Mange av de tradisjonelle utslippene til luft og vann fra disse næringene er nå redusert med over 90 %. Utfordringene framover er særlig knyttet til å begrense utslipp av klimagasser, samt å utvikle produkter som i hele livsløpet gir så små miljøbelastninger som mulig. For mange av de næringene som tidligere sto i fokus for miljøarbeidet, er miljø blitt en integrert del av bedriftens strategiske arbeid og planlegging, drift og utvikling for framtiden. Nøkkelbegreper er kunnskap, initiativ, risikoavveining, samarbeid og helhetssyn.
Samtidig har deler av miljøpåvirkningen i et forbruks- og konsumsamfunn kommet i søkelyset. Det gjelder for transport, landbruk og matproduksjon, avfall og energibruk i tjenesteyting og til private forbrukere. Det gjør at miljøproblemene inn i det 21. århundre må løses i et samspill mellom næringslivet og andre samfunnssektorer. På avfallsområdet er det f.eks. umulig å nå mål for gjenvinning uten at alle er med fra husholdninger og kommuner til industrien.
En konsekvens av at industrien har redusert utslipp lokalt, er at miljøbelastningen i økende grad er knyttet til langtransporterte forurensninger. Videre framgang er derfor knyttet til forpliktende internasjonalt samarbeid. Norge har en åpen økonomi der mer enn 50 % av BNP er knyttet til eksport og import.
Derfor er NHO opptatt av at Norge er internasjonalt rettet i sin utforming av virkemidler og i sine bestrebelser på å bringe framgang i miljøavtaler og virkemiddelbruk. Det betyr f.eks. at det er grenser for hvor langt Norge kan gå i bruk av avgifter som virkemiddel i klimapolitikken, så lenge andre land ikke tar tilsvarende virkemidler i bruk. Norsk næringsliv er også avhengig av at andre land ikke benytter miljø som handelshindrende virkemiddel, men velger virkemidler som er forenlig med et åpent internasjonalt varebytte. NHO har i nært samarbeid med bransjeorganisasjoner bidratt til å hente inn virkemidler fra andre land som har vist seg å gi kostnadseffektive løsninger, slik som bruk av omsettbare kvoter, forhandlede avtaler mellom myndighetene og næringslivet, miljørapportering, eller slik som bruk av internasjonale codes of conduct , f.eks. ICCs charter for sustainable development eller kjemiindustriens Responsable Care. NHO samarbeider nært med miljømyndighetene, Landsorganisasjonen og frivillige organisasjoner som GRIP, NORSAS og Stiftelsen Miljømerking. NHO arbeider også i økende grad med å integrere miljøstandarder og etisk tenkning i forhold til miljø og teknologi i norsk industris økende engasjement gjennom investeringer i nye markeder i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Med sine over 800 000 medlemmer er Landsorganisasjonen i Norge (LO) den suverent største og viktigste arbeidstakerorganisasjonen. Mens arbeidet for et bedre arbeidsmiljø har over hundre års tradisjon, er arbeidet for et felles livsmiljø av langt nyere dato. I dag er det naturlig for fagbevegelsen å sette inn kreftene for å sikre vårt felles livsmiljø, slik Rio-konferansen i 1992 forpliktet til. LO har derfor prioritert arbeidet med sysselsetting, likestilling og miljø i perioden 1993-1997.
Mange års erfaringer for å forbedre arbeidsmiljøet, har vært et naturlig utgangspunkt for å arbeide for et bedre ytre miljø. Hvert enkelt ledd i fagbevegelsen skal være pådriver i bedriftenes og lokalsamfunnenes innsats. Likedan vil LO bruke sin sterke politiske posisjon i Norge til å kreve en bedre miljøpolitikk. Målsetningen er at det føres en helhetlig nærings- og miljøpolitikk som kan virkeliggjøre målene om full sysselsetting, rettferdig fordeling, variert bosettingsmønster og et forsvarlig ytre miljø.
Miljøet er et felleseie som må beskyttes gjennom internasjonale forpliktelser. LO bruker sitt internasjonale kontaktnett for å fremme en bærekraftig politikk. En bærekraftig økonomisk utvikling for sysselsetting, miljøbevaring og fjerning av masseødeleggelsesvåpen krever samarbeid mellom regioner og nasjoner. Liv og velferd er avhengig av internasjonale solidariske løsninger mellom nord, sør, øst og vest. Miljøkrav overfor industrien må derfor forankres i internasjonale avtaler. LO motsetter seg at ensidige nasjonale tiltak. Det kan sette lokale arbeidsplasser i fare, og dermed bidra til å svekke i stedet for å forbedre det globale miljøet. LO mener også at verneombudene må gis lovmessig rett til å gripe inn i saker som har med det ytre miljøet å gjøre.
Landsorganisasjonen har engasjert seg i en rekke konkrete miljøaktiviteter, som
• egen miljøhandlingsplan
• studieopplegg om lokalt miljøvern for tillitsvalgte, verneombud og medlemmer
• pensum om det ytre miljøet på LO-skolen
• støtte til konferanser om det ytre miljøet
• egne miljøkonferanser om det ytre miljøet
• miljøforum i LO med representasjon fra alle 28 fagforbund
• gjenreist kravet om demokratisering av Forurensningsloven med sikte på å sikre de ansattes medbestemmelsesrett også i forhold til det ytre miljøet
• årlig miljøpris til en klubb, fagforening eller samorganisasjonutarbeidelse av heftet «Bærekraftig produksjon og forbruk» sammen med nordisk fagbevegelse
• pådrivere sammen med nordisk fagbevegelse overfor Euro-LO og Frie Faglige Internasjonale
• bilateralt miljøsamarbeid med russisk LO
Næringslivets hovedmål er å sikre avkastning på kapital for sine eiere, på kort og langt sikt. Fordi miljøutviklingen ventes å påvirke markedet framover f.eks. i form av «grønne skatter», miljømerking og miljøbevisste innkjøpsstrategier, vil virksomheter som gir høy verdiskaping med lav miljøbelastning få en konkurransefortrinn. GRIP senter skal bidra til økt miljøeffektivitet og dermed styrket konkurranseevne i norske virksomheter.
GRIP gjør dette ved å utvikle og prøve ut metoder som forener bærekraftig forretningsutvikling med bedret konkurranseevne. GRIP forvalter og sprer disse metodene, og kartlegger hvilke hindringer som ligger i myndighetenes rammevilkår for å få til en bærekraftig utvikling. Generelt arbeider GRIP med å øke bevisstheten om hvilke muligheter som ligger i bærekraftig forretningsutvikling. Strategien er å snakke om
• lønnsomhet framfor etikk
• organisasjon framfor teknikk
• tilfredsstillelse av kundens behov framfor produksjonsteknikk
• markedsmekanismer framfor lover og regler
• miljøbelastning fra vugge til grav framfor industriutslipp
Strategivalgene gjør det fornuftig å satse sektorvis på bransjer som er markedsnære. GRIP senter arbeider for tiden med følgende bransjer
• bygge- og eiendomsbransjen
• detaljhandelen
• bank og finans
• offentlig drift og forbruk
• turisme
• bilutleie
Miljøverndepartemnetet etablerte i 1991 Grønt Arbeidsliv, som ble et pilotprosjekt for GRIP senter for bærekraftig produksjon og forbruk. GRIP senter ble formelt opprettet som en stiftelse i juli 1995 av Miljøverndepartementet og styres i samarbeid med Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Landsorganisasjonen (LO), Handels- og servicenæringens hovedsammenslutning (HSH), Kommunenes sentralforbund (KS), Norges Naturvernforbund (NNV) og Statens forurensningstilsyn (SFT). Bredden bak programmet sikrer at mange potensielle vanskeligheter og konflikter kan løses av en gruppe som kjenner hverandre og sammen arbeider for at GRIP skal bli en suksess.
Nærmere 200 norske bedrifter publiserte en egen miljørapport til allmennheten i 1996. Målsetningen med rapportene er at de gjennom et forståelig språk skal fortelle om bedriftens miljøsatsing. Her skal miljøutfordringene beskrives og hvordan bedriften på godt og vondt har taklet dem. Det fortelles om neste års målsetninger når det gjelder helse, miljø og sikkerhet, og det skal gis en redegjørelse for ressursbruk.
Antallet bedrifter som presenterer sin egene miljøårsrapporter har økt kraftig de siste årene, og flere vil det bli som følge av at mange bedrifter nå får EMAS-godkjenning, en frivillig ordning for miljøregistrering av industribedrifter som er iverksatt i alle EU-land fra 1995. Utgivelse av en årlig miljørapport til allmennheten er blant kravene som må oppfylles for å få EMAS-godkjenning.
De årlige miljørapportene skal tjene mange formål. De skal informere eiere, kunder, de ansatte og ikke minst allmennheten om bedriftens miljøarbeid. Også finansmarkedet viser en økende interesse for bedriftens miljøprofil, derfor er en fyldig og troverdige miljøårsrapport viktig, og den skal også dekke massemedienes behov på dette området.
Det er også viktig at rapporten gir en tilbakemelding til de ansatte om den innsatsen som blir gjort for å bedre helse, miljø og sikkerhet i bedriften. Blant de mange bedriftene som laget en fyldig miljørapport i 1995, var SAS. Den ble hedret som den beste norske miljørapporten for 1995. I rapportens forord skriver konsernsjef Jan Stenberg blant annet: «SAS har som målsetning så fullstendig som mulig å vise miljøvirkningene av vår virksomhet… Det er mitt håp at denne miljørapporten skal tydeliggjøre SAS’s ambisjon om å være et miljø- og ressursbevisst selskap som ærlig bestreber seg på å bidra til en bærekraftig utvikling i samfunnet.»
Andelen av avfall som gjenvinnes øker. For en rekke forskjellige materialer er det satt mål om at gjenvinningen skal være mellom 60 og 80 prosent innen 1999. All retur og gjenvinning av avfall baserer seg på frivillige forhandlede avtaler.
Gjenvinning av emballasjeavfall er prioritert av miljømyndighetene, blant annet for å redusere mengden avfall som havner på deponier. En rekke av næringslivets organisasjoner har arbeidet for en modell der næringslivet frivillig inngår avtaler om retur og gjenvinning av emballasjeavfall. Alternativet har vært at det blir innført offentlige avgifter, en mye dyrere løsning med lavere miljøeffektivitet.
Bransjeavtalene om gjenvinning omfatter bl.a. drikkekartong, kartong, papp, plast, papir, spillolje, blybatterier og metaller. I tillegg fungerer en ordning for innsamling av glass. I 1996 regnet Norsk Glassgjenvinning med at 57 prosent av alt tilgjengelig glass ble gjenvunnet. Det er for eksempel et mål at gjenvinningen av drikkekartonger skal være kommet opp i 60 prosent innen utgangen av 1997, mens målet for plastretur er på 80 prosent innen utgangen av 1999. I 1995 ble det gjenvunnet mer enn 20 000 tonn engangsemballasje i Norge.
I avtalen med myndighetene er det dannet materialselskaper for de forskjellige typene avfall. Disse selskapene er ansvarlig for at det er tilstrekkelig finansiering for at målene om gjenvinning skal nås. Kostnadene ved innsamling og gjenvinning vil normalt overstige markedsverdien av det resirkulerte materialet. Hovedprinsippet for finansieringen av underskuddsdekningen går ut på at brukerne av emballasje, det vil si de som fyller og pakker, skal betale og at disse kostnadene dermed bringes videre til forbrukerne.
Fra stor kjemiske bedrifter til små renserier er med i den norske prosessindustriens program for miljøansvar, MIA, som er en norsk variant av kjemiindustriens «Responsible care-program». Det forplikter bedriftene til åpenhet og kontinuerlig forbedring på områdene helse, miljø og sikkerhet. MIA-bedriftene blir målt etter åtte krav som stilles til driften. De må selve melde fra hvordan de ligger an. Bransjen utgir årlig miljørapport som dokumenterer utviklingen i næringen.
Den norske prosessindustrien har vedtatt en målsetning om å ligge i fremste rekke blant i-landene når det gjelder utslipp av klimagasser per tonn produsert vare. Den er også villig til å forplikte seg til energiøkonomisering. Viktigst er det likevel å dokumentere at prosess-industrien jobber systematisk og seriøst med helse, miljø og sikkerhet. Da MIA-programmet ble lansert lød slagordet: « Ikke hør på hva vi sier - se på hva vi gjør». Over 400 bedrifter har gjennom MIA-programmet forpliktet seg til kontinuerlige forbedringer innen helse, miljø og sikkerhet.
De åtte kravene MIA-programmet stiller til bedriftene er:
1 Miljøledelse
Hensynet til helse, miljø og sikkerhet skal være en del av bedriftens samlede forretningsplan, og ivaretas på alle nivåer av virksomheten.
2 Miljømål
Bedriften skal ha klare mål for arbeidet med helse, miljø og sikkerhet, og utarbeide konkrete planer for hvordan de skal nås.
3 Systematikk
Bedriften skal arbeide målrettet og systematisk for å nå målene innen helse, miljø og sikkerhet, og evaluere virkemiddelbruken.
4 Motivering
Bedriften skal motivere alle medarbeidere til å føle ansvar for miljøeffekten av bedriftens virksomhet, og trekke alle med i arbeidet med helse, miljø og sikkerhet. Intern opplæring er en viktig del av arbeidet.
5 Kartlegging
Bedriften skal kartlegge mulige miljøvirkninger av produktene sine - når de lages, forbrukes, kastes og gjenvinnes. Miljøansvar slutter ikke ved fabrikkporten, men strekker seg gjennom hele produktets levetid.
6 Åpenhet
Det skal herske full åpenhet om arbeidet med helse, miljø og sikkerhet. Bedriftene skal offentliggjøre sine mål, og rapportere jevnlig om resultatene av arbeidet.
7 Informasjon
Naboer og lokalmiljø skal gis informasjon for å forstå mulige miljøeffekter av bedriftens virksomhet. Bedriftens kunder skal ha informasjon om miljøriktig bruk og håndtering av produkter og avfall.
8 Kundekrav
Bedriften skal arbeide for at den leverandører av varer og tjenester anvender standarder for helse, miljø og sikkerhet som er på høyde med bedriftens egne. Bedriften skal stille like høye krav til sine leverandører som til seg selv.
Norsk næringsliv bidrar til økonomisk utvikling i en rekke land i Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa gjennom investeringer. Når en norsk bedrift etablerer seg i disse landene, vil den ta med seg teknologi, kunnskap og kompetanse. Like viktig er at den tar med seg standarder og arbeidsformer for helse, miljø og sikkerhet, utviklet i Norge og andre tradisjonelle industrialiserte land som en integrert del av teknologien og måten man driver anleggene på.
Teknologioverføring krever tilstedeværelse hos mottageren. Det er kun gjennom å etablere seg, drive virksomhet, og å lære opp lokal arbeidskraft at det er mulig å overføre kompetanse. Opplæring i bedriften er avgjørende for at den kunnskap og teknologi norske bedrifter innehar også skal kunne tas i bruk i den tredje verden.
Det ligger også et betydelig etisk ansvar på bedrifter som etablerer seg i utviklingsland. Det gjelder i spørsmål som i hvilken grad bedriftene skal ta hensyn til det vi mener er negative trekk ved andre lands politikk, f.eks. brudd på menneskerettigheter som vi oppfatter som grunnleggende galt? Bedriftene må også ta stilling til om deres tilstedeværelse kan åpne for muligheter for fruktbar dialog, eller om deres etablering vil kunne oppfattes som en støtte til myndighetenes politikk?
All etablering må bygge på respekt for andre lands kulturer, som kan være svært forskjellig fra vår. Særlig hvis det gjelder urbefolkning kan bedriften møte nye og grunnleggende etiske spørsmål de må forholde seg til, slik som om en industriell utvikling i regionen i et langsiktig perspektiv vil være til beste for lokalbefolkningen og landet som helhet. Det er umulig å gi standardsvar på slike spørsmål, men de kan være viktige for den enkelte bedrift å ta stilling til ved etablering.
Et spørsmål som ofte melder seg, er også om bedriften skal stille samme krav til miljøstandard ved etablering i utviklingsland. Dyno Industrier er et eksempel på et norsk konsern der 90 % av omsetningen skjer utenfor Norge. Dyno driver kjemisk virksomhet som krever høy teknisk standard. Derfor har konsernet en enhetlig, kompromissløs og universell operasjonsfilosofi. For all virksomhet gjelder et sett av minimumsstandarder for helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid og for teknisk nivå på fabrikkanleggene. Det kontrolleres jevnlig at standardene overholdes, og avvik må rettes opp innen 6 måneder.
Selskaper som velger å holde lavere standarder for helse, miljø og sikkerhet i utviklingsland enn i Norge vil verken bli forstått ute eller hjemme. Hvis og når uhell skjer, vil slike forhold naturlig bli avdekket.
14 fagforeninger og klubber i Groruddalen, et området av Oslo med store bolig- og industriområder, dannet i 1988 et eget miljøprosjekt: PULS. Det ble satset på å påvirke egen organisasjon og LO i miljøvennlig retning. Samtidig var målet å utvikle miljøbevisstheten blant medlemmer og ansatte i bedriftene knyttet til PULS. Det ble også lagt vekt på å utvikle et tett samarbeid mellom fagbevegelsen, industrien og lokalbefolkningen i Groruddalen.
Gjennom Groruddalen renner en delvis gjemt og glemt elv som heter Alna. Den ble adoptert bit for bit. Fagforeninger og bedrifter samarbeidet med skoler, naturvernforeninger, husmorlag, jeger- og fiskerforeninger og andre interesserte i nærområdene, og alle tok de ansvar for hver sin del av elva. Det ble arrangert årlige oppryddingsaksjoner, det ble laget tursti, og det ble holdt oppsyn med elva slik at ytterligere tilgrising eller overbygning og utfylling ble forhindret. En industribedrift tilbød
prosjektet å prøve ut et nytt databasert overvåkningssystem, og elever ved en videregående skole i området brukte elva både i undervisningen og til miljøvernarbeid. Engasjementet rundt elva førte til stor oppmerksomhet, og det førte igjen til at de
politiske partiene i Oslo programfestet tiltak i tilknytning til elva. Også kommunale etater ga miljøarbeidet med Alna prioritet, og et lokalt historielag utviklet materiell om elva.
PULS satt også igang en rekke andre tiltak i løpet av en periode på tre år:
• Miljøkurs for medlemmer
• Gjennomgang av bedriftenes kjemikalieforbruk og forslag til miljøkartlegging for bedrifter
• Søkelys kollektivtrafikktilbudet for industriområdene i Groruddalen
• Deltakelse i prosjekter for å stryke Osloindustriens renommé, koblingen av industri og forskningssentre og utvikling av miljø- teknologi
• Høring om en søppelfylling i områdetsom var en «miljøbombe»
• Miljøanalyse av et forretnings- og servicesenter i distriktet
• Samarbeid med russisk miljø- og fagbevegelse foran miljø-konferansen i Bergen i 1990
For å stimulere til økt miljøaktivitet lokalt og å fremme fagbevegelsens syn på miljøarbeidet, deler Landsorganisasjonen i Norge årlig ut en miljøpris. Prisen kan deles ut til en forening, avdeling, klubb, samorganisasjon eller til miljøprosjekter som er tilknyttet fagbevegelsen. For å bli tildelt prisen må kandidaten enten ha tatt initiativ til tiltak for å redusere miljøbelastninger og/eller ha spredd informasjon med sikte på å fremme en bærekraftig utvikling.
Kandidatene til miljøprisen i 1996 representerte et vidt spekter av tiltak fra reduksjon i utslipp av miljøgifter til en hovedoppgave om energi og utslipp av klimagasser. Klubben ved Tinnfoss Jernverk - Øye Smelteverk sørget for noen år siden for at det ble frigjort personell som kunne gjennomgå alle miljøutfordringer ved bedriften. Etter fem år og etter at bedriften hadde investert 40 millioner kroner, kunne man vise til en reduksjon i utslippet av tjærestoffer (PAH) fra 700 kg til 9 kg, utslippet av slam var redusert fra 11 680 kg til 355 kg, sinkutslippet var i samme periode redusert fra 1095 kg til 19 kg, mens utslippet av mangan var redusert fra 2555 kg til 57 kg. Bedriften har utmerket seg med en tett og god dialog på miljøsiden mellom de ansatte og ledelsen.
Grafisk bransje står for i underkant av 6 % av de totale utslippene av organiske løsemidler (VOC-utslipp). Norge har forpliktet seg til å redusere slike utslipp med 30 % fra 1989 til 1999. Naturén-prosjektet har som formål å begrense utslippet av flyktige organiske løsemidler, og arbeider for at den grafiske bransjen skal gå over til å bruke miljøvennlige stoffer i produksjonen for å beskytte arbeidstakernes helse.
Da gruvedriften ved Løkken Verk opphørte etter 333 års drift i 1987, lå det en stor slamdam igjen etter driften i sentrum av tettstedet Løkken. 30 dekar er nå blitt gjenbrukt og gjort om til en «grønn oase» av Løkken Camping A/S. Tiltaket har redusert tungmetallavrenningen fra området. Løkken Camping A/S er et samarbeidsprosjekt der bl.a. store deler av handelsstanden og andre næringsdrivende i distriktet har gått inn med aksjekapital. Løkken Grubearbeiderforening er tredje største aksjonær.
Ingeniør og LO-medlem Baste Hannisdal arbeidet med oppgaver i tilknytning til aluminiumsproduksjon til han ble pensjonert i 1990. Fra da viet han all sin tid til studier av miljøproblemer og fullførte i 1994 sin hovedoppgave ved Universitetet i Oslo i 1994. Tittelen var: «Aluminium - energi og miljø».
Oppgaven redegjør for positive virkninger for miljøet ved økt bruk av aluminium til erstatning for stål. Hannisdal har bl.a. gjort beregninger som viser at energiforbruket og utslippet av klimagasser i transportsektoren kan reduseres betydelig ved at aluminium i større grad erstatter stål i bilindustrien.
Renholdsverkets Arbeiderforening i Trondheim lar ikke sine medlemmer ligge på latsiden i fritiden. Det har engasjert seg i flere opprydningsaksjoner lokalt, ryddet naturstier og deltatt på sportsarrangementer der de har oppfordret publikum til kildesortering. Etter finalen i fotballcupen i Oslo i 1995, stod foreningen for opprydningen i parken «Spikersuppa» i Oslo sentrum. Renholdsverkets Arbeiderforening i Trondheim samarbeider også med foreningen Heimdal for Keren-Eritrea. Det gir muligheter for å overlate brukt renovasjonsutstyr og gi opplæring i renovasjonsteknikker. Foreningen sørger også for at funksjonshemmede blir sysselsatt i enkle renovasjonsjobber.
Klubben ved Tinnfoss Jernverk-Øye Smelteverk fikk prisen for 1996.
Hvordan kan vi forventer at de ansatte støtter et program for økt miljøeffektivitet uten kunnskaper om miljø? Naturlig Vis er et opplæringsprogram for ansatte i firmaer som ser på miljøeffektivitet som en konkurransefaktor. Gjennom et fire timers kurs får personalet en innføring i grunnleggende miljøkunnskap, til inspirasjon og som bakgrunn for å forstå hva de kan gjøre og hvorfor.
I Agenda 21 ligger det en utfordring til å hjelpe andre med å ta riktige beslutninger. Dette passer bra med en generell utvikling i forretningslivet mot å la de ansatte, de som er nærmest markedet, ta viktige beslutninger. De møter kundene og de er ekspertene. Men for å ta avgjørelser, kreves det kunnskap. Dette gjelder også miljøspørsmål, som til nå ofte bare har vært et tema for konsernledelsen, der regler og politikk for resten av bedriften utformes. GRIP senters kurs Naturlig Vis setter kreftene inn på å lære den enkelte arbeidstaker om miljøspørsmål for å gjøre bedriften miljøeffektiv.
Naturlig Vis er utviklet i samarbeid med det norske forbrukersamvirket. NKL og samvirkelagene har startet kurs for sine nærmere 20 000 kasseansatte, sjåfører, butikksjefer, andre ansatte og tillitsvalgte. Først ble 75 lærere trent opp av GRIP gjennom et fire dagers intensivt kurs. Nå er disse lærerne ute i de enkelte samvirkebedriftene og holder kurs over fire timer for inntil 25 medarbeidere samtidig. Det er fire hovedelementer som de ansatte skal gå gjennom for å øke sin og bedriftens miljøbevissthet:
• Motivasjon: Hvorfor investerer din organisasjon i et miljøprogram?
• Fakta om miljøet: Jordens utvikling, fire grunnleggende naturlover og en oversikt over dagens miljøproblemer
• Fire hovedregler for å unngå miljøbelastning: Bare ta fra naturen det naturen selv kan erstatte, ikke redusere grønne veksters produksjonspotensiale, bare produser materiale som naturen selv kan ta tilbake i sitt kretsløp, og beskytt det biologiske mangfoldet
• Konkret handling: Hva kan du og din organisasjon gjøre for å følge opp?
For å oppnå lønnsomhet i eiendomsforvaltning, er det viktig å ha innsikt i langsiktige markedsendringer og å unngå «miljøtabber». Økoprofil for bygg gir brukerne mulighet til å unngå fallgruvene som kan resultere i høyere driftskostnader og lavere inntekter forårsaket av et marked som i økende grad vil reflektere miljøhensyn. Dårlig energiutnyttelse kan bli en tung byrde, om prisen på energi går opp. Dårlige systemer for å håndtere avfall, kan koste dyrt i framtiden hvis myndighetene skjerper kraveneAlt tyder på at miljøkravene bare vil bli strengere i framtiden. Ved å bygge inn miljøeffektivitet nå, vil store framtidige omkostninger være spart. Innholdet i begreper som «forurenser betaler», «grønn skatt», «transportrestriksjoner», «inneklima» og «fleksible bygg» vil få stadig større betydning i årene som kommer. Økoprofil for bygg er en enkel metode for å sikre miljøeffektivitet. Omlag 150 kontrollpunkter klassifiseres, summeres og rangeres med poeng fra 1 til 6 for fire hovedområder. Totalsummen vil fortelle noe om hvor miljøeffektivt bygget er og hvor det kan være riktig å sette inn tiltak for forbedringer.
De fire hovedområdene som vurderes er:
• Energi: Energiforbruk, bygningsmessige forhold, oppvarming, ventilasjon, varmtvann, belysning, kjøling, utendørsanlegg og fleksibilitet
• Innemiljø: Materialbruk, ventilasjon, oppvarming/kjøling, belysning, lydforhold isolasjon, renholdsvennlighet, fuktskader og radon
• Forurensning: Utslipp, støy, miljøfarlige stoffer i bygget, forurenset grunn, potensielle forurensninger og avfallshåndtering
• Utemiljø: Arealutnyttelse/brukskvalitet på uteareal, naturverdier/biologisk mangfold, lokalklima/sol-skygge, luftkvalitet/støy, belastning fra naturen, tilgjengelighets profil sykkel/kollektiv/bil, parkeringsforhold og trafikksikkerhet
Turisme kommer aldri til å bli miljøvennlig, men mye kan gjøres for å redusere miljøbelastningen som turismen fører med seg. Hotellene er sentrale institusjoner i turismen, derfor er disse valgt ut av GRIP som et første skritt for å gjøre næringen mer miljøeffektiv.
GRIP-hotell er ganske enkelt en manual på 40 sider som viser hvordan hotelledelsen kan redusere miljøbelastningen og på samme tid sikre en bedre inntjening. Ved å gjennomføre en miljøeffektiv drift og sørge for at hotellet blir en «grønn bedrift», vil det virke attraktivt på folk som er engasjert i miljøspørsmål. Dette er en gruppe som ofte har både høy utdannelse og god inntekt, med andre ord er de attraktive kunder.
Gjennom manualen GRIP-hotell oppfordres bedriftene til å finne nye produkter med liten miljøbelastning. Slike tiltak kan både øke inntjeningen og friste turistene til å bli boende over lenger tid. Mer stabile kunder gir også lavere behov for markedstiltak og mindre transport.
GRIP-hotell-manualen er en enkel skritt-for-skritt anvisning i hvordan turistbedriften kan bli mer miljøeffektiv. Den starter med hvordan en prosjektgruppe kan organiseres, hvordan gode ideer og prosjekter bringes fram, hvordan de kan gjennomføres og hvordan resultatene måles og evalueres.
Hvordan kan vi vite om næringslivet forsøker å legge om i bærekraftig retning? Hvilke bedrifter og bransjer er mest miljøeffektive? Hvor henter bedriftene sin informasjon om miljø? For å finne svar på slike spørsmål har GRIP senter utviklet et verktøy, en årlig undersøkelse, som skal gi svar på hvordan bedriftene reagerer på kravet om økt miljøeffektivitet. Et av resultatene fra den første undersøkelsen viser at de store bedriftene er de grønneste.
I samarbeid med Handelshøyskolen BI, har GRIP senter utviklet et verktøy som blir kalt GRIP-barometeret. Målet med GRIP-barometer er blant annet å kartlegge
• hva er drivkreftene for bedriftens miljøengasjement?
• hvilke holdninger har lederne til miljøspørsmål og hvor skaffer de informasjon fra?
• hvilke miljøtiltak har bedriftene gjennomført?
• hva er de viktigste faktorene for å lykkes på miljøområdet?
I undersøkelsen i 1996 ble bedrifter innen sektorene produksjon av møbler, bygg og anlegg, bank og finans, reklame, turisme og varehandel kartlagt. 1244 bedrifter ble forespurt, og svarprosenten var 33. En av konklusjonene er at de største og mest lønnsomme bedriftene også er de som tenker og handler «grønt». Miljøsinkene finner vi blant de minste og minst lønnsomme bedriftene, og som næring havner turisme blant sinkene.
Pådrivere for miljøeffektivitet er først og fremst eiere, ansatte og miljøvernmyndigheter. Overraskende nok er kundene ikke blant de viktigste pådriverne. Fagtidsskrifter og aviser spiller størst rolle når det gjelder informasjon om miljø. Bare halvparten av bedriftslederne mener at «investorer, banker og forsikringsselskaper i økende grad vil bedømme hvordan foretakene har løst miljøproblemene». I sektoren bank og finans slutter imidlertid hele 80 prosent seg til dette utsagnet. I de aller fleste sektorer er man positiv til «grønne skatter». GRIP-barometer vil bli brukt til å styre GRIPs aktiviteter framover, for eksempel hvilken informasjon som må utarbeides, hvem den skal rettes mot og gjennom hvilke kanaler.
Kan vi få kapitalen til å arbeide for miljøet? Dette har vært tanken bak de såkalte grønne fondene. Nå er den andre generasjonen av grønne fond lansert. Kapitalen skal styres i retning av de mest miljøansvarlige bedriftene. Det betyr at det ikke bare er bedrifter som lager renseutstyr, driver avfallshåndtering eller har et eller annet «miljøvennlig» produkt, som interesserer fondene. Det kan like gjerne være bilindustri, hvis bedriften er blant de mest miljøeffektive i sin bransje.
Det finnes grønne fond i Norge i dag av første generasjon, og det har oppstått mange slike fond omkring i verden. Det er reist to viktige innvendinger mot slike fond, nemlig at spredningen av risikoen blir for dårlig, og at det er et spørsmål hvor miljøvennlige «avfallshåndterings- renseteknologibedrifter» egentlig er.
Hvis vi ønsker å videreutvikle vårt moderne industrisamfunn, er det viktig å påvirke bedrifter i alle bransjer til å bli mest mulig miljøeffektive. Kan vi på objektiv basis vurdere og sammenlikne miljøatferden til bedrifter innen samme bransje, har vi et godt grunnlag for å plukke ut bedrifter som kan bidra til en bærekraftig utvikling. Dette er konseptet for et av de nye grønne fondene - Storebrand Scudder Miljøfond - Environmental Value Fund. Bedrifter som arbeider for å bedre sin miljøeffektivitet, kan øke aksjeverdien samtidig som de endrer kurs mot en mer bærekraftig utvikling. Fordi fondet skal sørge for finansiell avkastning til sine investorer, investerer det i selskaper verden over som er ledende på miljøområdet og samtidig har gode finansielle fremtidsutsikter.
I praksis brukers ni indikatorer for å måle miljøeffektiviteten. Det er
• global oppvarming
• ødeleggelse av ozonlaget
• materialeffektivitet
• giftige utslipp
• energiforbruk
• vannforbruk
• miljøfordringer
• kvalitet på miljøledelsen
• miljøegenskaper ved produktene
Til sammen danner de ni indikatorene Storebrands miljøindeks. For at miljøfondet skal investere i et selskap, må det minst score over gjennomsnittet for hele bransjen og helst befinne seg blant de 30 prosent med høyest score.
Fondets mål er at det skal gi bedre avkastning enn MSCI World Index, som reflekterer et gjennomsnitt av avkastningen på aksjer globalt. Fondet regner med å nå dette målet, fordi det viser seg at selskaper som har gode miljøprestasjoner ofte også har en god finansstrategi og en god ledelse. Miljøhensyn behøver ikke koste penger om de håndteres på den riktige måten - det er de som ignorerer miljøet som vil bli taperne.
Et betydelig antall frivillige organisasjoner i Norge er i dag engasjert i arbeidet med miljø og utvikling. Paraplyorganisasjoner som Forum for miljø og utvikling og FOKUS er viktige for kontakten mellom medlemsorganisasjonene og overfor myndighetene. Den eldste miljøorganisasjonen i Norge, Norges Naturvernforbund, spiller også en vesentlig rolle både som pådriver i miljødebatten og i kontakten med myndighetene og mellom organisasjonene.
Det norske Forum for utvikling og miljø (ForUM) ble etablert i 1993 som en direkte følge av Rio-konferansen. ForUM er et nettverk for frivillige organisasjoner i Norge som helt eller delvis er engasjert i internasjonale miljø- og utviklingsspørsmål.
Det opererer som en sentral for å formidle informasjon og mobilisere til deltakelse i forbindelse med viktige internasjonale forhandlinger som følger opp Rio-konferansen, og er en kontaktformidler mellom norske og internasjonale organisasjoner og nøkkelpersoner. ForUM finansieres i hovedsak gjennom en avtale med norske myndigheter. I tillegg betaler organisasjonene i nettverket en medlemskontingent.
ForUM er både et faglig og et politisk knutepunkt for debatt og koordinering av initiativer i internasjonale miljø- og utviklingsspørsmål. Samtidig er det en vaktbikkje overfor norske myndigheter. Det forsøker å presse på for at Agenda 21 følges opp i Norge, og at landet overholder sine forpliktelser i internasjonale miljø- og utviklingsspørsmål. 58 norske frivillige organisasjoner er medlemmer av ForUM. Samarbeidet med organisasjoner i Sør er viktige både i forbindelse med internasjonale forhandlinger og for å sikre at stemmen fra Sør også blir hørt i den norske miljø- og utviklingsdebatten.
ForUMs virksomhet er basert på et varierende antall arbeidsgrupper som behandler forskjellige temaer og følger de internasjonale prosessene i tilknytning til disse. Arbeidsgruppene består av medlemmer fra organisasjonene og andre interesserte, og driver bl.a. studievirksomhet, holder temamøter, arrangerer foredragsserier, konferanser, lobbyvirksomhet og kampanjer.
Til å bringe videre entusiasmen de frivillige organisasjonene utviste før og under Rio-konferansen, er ForUM et enestående eksempel. Det fungerer både som møtepunkt for de frivillige organisasjonene, samtidig som det er en kanal for et grasrotengasjement for internasjonal innflytelse. Det har ført til en betydelig innflytelse både i de offisielle delegasjonene fra Norge og et forum for frivillige organisasjoner ved viktige internasjonale møter som befolkningskonferansen i Kairo, konferansen om sosial sikkerhet i København og FNs toppmøte i Istanbul om bosetting, Habitat II. Innflytelsen har resultert i påvirkning av sluttresultatet fra disse konferansene.
46 kvinneorganisasjoner eller kvinneutvalg står bak Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS), som blant annet er et ressurs og kompetansesenter i internasjonale kvinnespørsmål. FOKUS er ingen paraplyorganisasjon, men et samarbeidsorgan som blant annet koordinerer kvinneorganisasjonenes støtte til kvinner i Sør.
FOKUS ble etablert i 1994 som en oppfølging av TV-aksjonen «Kvinner i den tredje verden», og skal gjennom bistands- og prosjektarbeid medvirke til å bedre kvinners sosiale, økonomiske og politiske situasjon internasjonalt med hovedvekt på landene i Sør. FOKUS medvirker også gjennom sitt informasjonsarbeid til økt kunnskap og forståelse i det norske samfunnet for kvinners situasjon og rolle i et utviklingsperspektiv. Gjennom seminarer, konferanser, kvartalstidsskriftet «Kvinner Sammen» og et månedlig nyhetsbrev, bidrar FOKUS til å videreformidle informasjon fra større, sektorovergripende globale og internasjonale nettverk. I tillegg kan organisasjonenes egne internasjonale
kontakter og nettverk komme flere organisasjoner til gode gjennom bruk av FOKUS’ informasjons-apparat i Norge.
Bistandsvirksomheten gjennom norske kvinneorganisasjoner tar sikte på å støtte kvinners organisasjonsutvikling og samarbeid mellom kvinner i Sør og Nord. FOKUS fungerer som et bindeledd mellom NORAD og organisasjonene i utvikling av prosjekter som gjelder kvinner i den tredje verden. I tråd med TV-aksjonens mål skal prosjekter prioriteres som sikter mot å
• bekjempe diskriminering av kvinner
• styrke kvinners juridiske stilling
• styrke kvinners organisering og innflytelse
• øke kvinners tilgang til utdanning
• øke kvinners tilgang til teknologi, kreditt og inntekter
• bedre kvinners og barns helsetilbud
• lette kvinners daglige arbeidsbyrde
• fremskaffe data om kvinners situasjon i utviklingsland
Norges Naturvernforbund er en demokratisk medlemsorganisasjon med fylkeslag i alle fylker og 165 lokallag over hele landet. Forbundet ble stiftet i 1914 og hadde i 1996 omlag 28 000 medlemmer. Formålsparagrafen forteller blant annet at: Norges Naturvernforbund vil arbeide for å verne naturen og sikre livsmiljøet slik at menneskelig virksomhet ikke overskrider tålegrenser i naturen.
Naturvernforbundet vil arbeide for et samfunn der mennesker lever i harmoni med naturen. Dette er et samfunn hvor livsgrunnlaget og livsmangfoldet er sikret for framtidige generasjoner, og hvor naturens egenverdi legges til grunn for arbeidet med øke menneskers respekt for og kjærlighet til liv og landskap.
I de nærmeste årene prioriterer Norges Naturvernforbund arbeidet med følgende saker:
• Naturarven, det vil si sikring av biologiske mangfold, arts- og områdevern
• Samferdsel, energi og klima
• Bærekraftig produksjon og forbruk inkludert arbeide mot miljøgifter og for en «grønn» økonomi og en bærekraftig ressursforvaltning
En egen ungdomsorganisasjonen, Natur og Ungdom, ble dannet i 1967. Den har i dag 5000 medlemmer.
Blekkulf er Norges Naturvernforbunds barneorganisasjon. Den er omtalt på side 22 og har ca 10 000 medlemmer. I tillegg får omtrent like mange tilsendt informasjon gjennom gruppemedlemskap i skoler og barnehagerNaturvernforbundet tok i 1991 initiativet til opprettelsen av Miljøheimevernet (se egen omtale på denne siden), og er i dag faglig ansvarlig for aktiviteten i denne virksomheten som betegnes som 90-årenes miljødugnad. Norges Naturvernforbund er medlem i Friends of the Earth International sammen med demokratiske miljøorganisasjoner fra 56 land.
En rekke frivillige organisasjoner gjør et felles løft for miljøet gjennom Miljøheimevernet. Denne miljødugnaden har blant annet som mål å engasjere brede befolkningsgrupper i praktiske miljøtiltak i deres egen hverdag. Tiltakene skal bidra til å nå et eller flere miljømål, slik som mindre forbruk av råvarer, lavere forbruk av energi, reduserte utslipp av miljøskadelige stoffer, mindre søppel og bevaring av naturarven.
For å kunne engasjere flest mulig, gir Miljøheimevernet tilbud på flere nivåer: De som vil starte beskjedent, kan starte med «Handlingsarket» (se side 53). De som vil sette større krav til seg selv, kan bli medlem som «Grønn familie» (se side 52). Dessuten fins det opplegg som gjør at folk kan gjøre en miljøinnsats i arbeids- og fritids-sammenheng: Grønt kontor, grønn skole, aktiviteter for menigheter, borettslag, idrettslag, hagelag o.l.
Alle som ønsker det kan med andre ord finne tilbud gjennom Miljøheimevernet som gjør at de kan legge om til en «grønnere livsstil». 17 av de største frivillige organisasjonen står bak Miljøheimevernet, og et 50-talls organisasjoner bruker Miljøheimevernets tjenester eller materiell. Av de spesialiserte miljøorganisasjonene deltar Norges Naturvernforbund og Fremtiden i våre hender, mens organisasjoner som Den norske kirke, Norske boligbyggelags Landsforbund, Norges Idrettsforbund, Den norske Turistforening og Nasjonalforeningen for folkehelsen er viktige partnere. Organisasjonsformen er valgt for
• å skaffe kanaler ut til brede grupper av potensielt miljøinteresserte familier og enkeltpersoner
• alliansebygging mellom miljøbevegelsen og humanitære og sosiale organisasjoner med interesse for miljøspørsmål
• å gi miljøbevegelsens budskap legitimitet hos nye grupper
Organisasjonene får gjennom Miljøheimevernet tilgang på enkel og popularisert miljøinformasjon som kan brukes overfor egne medlemmer og målgrupper. Organisasjonene lager også sine spesialtilpassede prosjekter for egne foreninger og lag. Bredden blir stor, og oppleggene spenner fra diskusjonsgrupper i kirkens regi om «forbrukersamfunnets etiske utfordringer» til «grønne idrettslag» og «grønne borettslag». Miljøheimevernet har egne kontor og ansatte i ni fylker. Finansieringen skjer i hovedsak ved årlige bevilgninger fra Miljøverndepartementet.
I Norge er forørkning eller forringelse av naturgrunnlaget i tørre områder ikke et miljøproblem, men likevel har det engasjert en arbeidsgruppe i Forum for utvikling og miljø, ForUM, og mange av ForUMs medlemsorganisasjoner er engasjert i Norges Sahel-program. Det er ForUMs arbeidsgruppe Biologisk mangfold og bærekraftig landbruk som er engasjert i det internasjonale arbeidet for å motvirke forørkning.
Siden det 7. internasjonale forhandlingsmøtet i juni 1995 i Nairobi i den internasjonale konvensjonen for å bekjempe forørkning (Convention to Combat Desertification), har ForUM vært engasjert i forhandlingene. Gjennom lobbyvirksomhet, seminarer og informasjonsaktiviteter i samarbeid med RIOD - et internasjonalt nettverk for frivillige organisasjoner fra sør og nord som støtter arbeidet mot forørkning - har ForUM satt sitt preg på arbeidet.
Også i Norge har ForUM satt forørkning og arbeidet med konvensjonen på dagsordenen. Gjennom utspill i pressen, artikler, møter med representanter for myndighetene og ved seminarer er søkelyset rettet mot arbeidet med å bekjempe forørkning. Mange av ForUMs medlemsorganisasjoner arbeider også for sosial sikkerhet og miljømessig rehabilitering i Sahel-området. Dette skjer blant annet gjennom samarbeid med bønder, pastoralister, forskere, offentlige kontorer, frivillige organisasjoner og lokale organisasjoner både i nord og sør.
Norge ratifiserte den internasjonale konvensjonen for å bekjempe forørkning i juli 1996. Samtidig ble arbeidet med å bekjempe forørkning en del av de offisielle målene i norsk
Bærekraftig matvareproduksjon, både økologisk, sosialt og økonomisk, var den overordnede problemstillingen for ForUMs arbeidsgruppe for biologisk mangfold i forberedelsene til Verdens Matvaretoppmøte i Roma høsten 1996. Gjennom representasjon i delegasjonen under formøtene og på selve hovedkonferansen, målbar gruppen sentrale synspunkter og kunnskap fra de frivillige organisasjonene inn i den offisielle prosessen. Retten til mat som en menneskerettighet ble framhevet i arbeidet. Den ble knyttet til FNs menneskerettighetserklæring, til økonomiske og sosiale rettigheter og til demokrati- og fordelingsspørsmålet.
ForUM mobiliserte et bredt tverrfaglig miljø i debatten om matvaremøtets mange og sammensatte temaer. Med deltakere fra miljø-, kvinne-, menneskerettighets- og bistandsorganisasjoner, samt forskere og representanter for næringsorganisasjoner, ble tematikken belyst fra forskjellige sektorer. Det ble også arrangert en forkonferanse om matvaresikkerhet og biologisk mangfold med foredragsholdere fra organisasjoner i sør og fra Norge.
Foredrag og debatten fra denne konferansen er nedfelt i rapporten Food for all in the year 2010. Utopia? Sektorer som matvaresikkerhet, vern om det biologiske mangfoldet og det globale handelsregimet som bygges opp av Verdens handelsorganisasjon WTO ble koblet i diskusjonen.
Dette er også satt på dagsordenen for ForUMs oppfølgning av både matvaretoppmøtet og ministermøtet i WTO i desember 1996. Et viktig krav som vil bli reist, er at WTO/GATTs konsekvenser for det biologiske mangfoldet og for matvaresikkerhet må evalueres før år 2000.
Mobiliseringen som ble gjennomført av ForUMs arbeidsgruppe foran FNs toppmøte i København om sosial utvikling (WSSD), er et godt eksempel på ForUMs arbeid. Både nasjonalt og internasjonalt sluttet de frivillige organisasjoner seg til et felles krav når det gjelder midler til bistand. Kravet knytter seg til prioriteringer for en handlingsplan for sosial sikkerhet som ble satt opp under Rio-konferansen.
Forslaget går ut på at 20 prosent av u-hjelpsmidlene fra nord og 20 prosent av budsjettene til land i sør som mottar utviklingsmidler skal settes av til klart definerte tiltak som retter seg mot grunnleggende behov hos befolkningen. Dette såkalte 20/20-forslaget ble vedtatt av toppmøtet, ikke minst takket være politisk dialog og intensivt press fra nettverket av frivillige organisasjoner. Det ble også utgitt en egen publikasjon, Social Summit seen from the South. Den brakte synspunkter presentert av ledende folk fra land i sør innen de frivillige organisasjonene og av forskere, og var med på å stimulere til diskusjon og til felles aksjon.
ForUMs arbeidsgruppe arrangerte seminarer på NGO-forum (forum for frivillige organisasjoner) om økologiske andeler og bærekraftig utvikling, organisasjonenes rolle i det sivile samfunn samt integrasjon i motsetning til rasisme i det flerkulturelle Europa. Seminarene ble arrangert i samarbeid med frivillige organisasjoner fra andre land. I vesentlig grad som en følge av den rollen ForUM spilte blant de internasjonale frivillige organisasjonene, ble The Copenhagen Alternative Declaration vedtatt. Erklæringen hadde sitt utgangspunkt i ForUMs konferanse New Development Options som ble arrangert i februar 1994. Flere tusen frivillige signerte den alternative erklæringen fra det sosiale toppmøtet i København.
Organisasjonene med kvinner i spissen fikk et godt utgangspunkt for å koordinere forberedelsene til FNs Fjerde Verdenskonferanse for kvinner i Beijing i og med opprettelsen av FOKUS. FOKUS påtok seg å organisere arbeidsgrupper, felles innspill til utkast til handlingsplan og spre informasjon om Kvinnekonferansen. Arbeidsgruppene samlet representanter fra kvinne- solidaritets-, miljø- og utviklingsorganisasjonene. FOKUS arrangert tre større konferanser i Oslo med deltakelse fra kvinner i Sør, samt med direktøren for NGO-Forum, Irene Santiago.
Sekretariat i FOKUS og medlemsorganisasjoner var representert i den Rådgivende komiteen og i de norske delegasjonene både til den forberedende konferansen og hovedkonferansen. Med støtte fra UD utga FOKUS et spesialnummer av Kvinner Sammen som belyste sentrale temaer for Kvinnekonferansen. FOKUS fikk også i oppdrag å gi innstilling til hvordan reisestøtten til norske organisasjoner skulle fordeles. I alt forelå søknader for over 80 organisasjoner, og 400 deltakere meldte seg på til NGO-forum fra Norge.
FOKUS og organisasjonene etterlyste en analyse av årsakene til den pågående feminiseringen av fattigdommen. Vi ønsket en beskrivelse av effekten på kvinner av globalisering, markedsliberalisering og en økonomisk omstrukturering som et utgangspunkt for handlingsplanen. Det var global samstemmighet om dette. Organisasjonene både fra Nord og Sør bidro også sterkt til å knytte trådene til tidligere FN-konferanser som kvinnekonferansen i Nairobi, miljø- og utviklingskonferansen i Rio, konferansen om menneskerettigheter i Wien, konferansen om reproduktiv helse og befolkning i Kairo og konferansen sosial utvikling i København. Det ble minnet om at fred sammen med utvikling inngikk i temaene for Kvinnnekonferansene.
Samarbeidet gjennom FOKUS har lagt grunnlag for koordinert oppfølging etter Beijing-konferansen overfor andre sentrale fora. Bl.a. gjennom deltakelse i andre organisasjoners arbeidsgrupper, bidro kvinneorganisasjonene til å styrke kvinne- og kjønnsperspektive i norske forberedelser både til bosettingskonferansen i Istanbul og toppmøtet om matvaresikkerhet i Roma i 1996. Indirekte har FOKUS bidratt til at Norge ga støtte, så bondekvinner fra 29 land med hovedvekt på Sør kunne holde konferanse og delta i Roma. FOKUS’ arbeide framover vil vies forberedelsene til spesialsesjonen i FN våren 1997 om oppfølging av Agenda 21.
Utgangspunktet for FOKUS støtte til kvinner i Sør, er at å styrke kvinners sosiale, økonomiske og politiske status, er en forutsetning for bærekraftig utvikling - slik det også står i Agenda 21. Rent logisk vil likestilling også føre til en endring av de utviklingsbetingelsene som er rådene i dag. De prosjektene FOKUS støtter, retter seg derfor i hovedsak mot å styrke kvinners organisering og deltakelse på ulike områder. Uten et minimum av kontroll over kunnskap, helse og økonomi kan ikke kvinner ivareta det enorme ansvaret de har i forhold til samfunnets overlevelse.
Kvinner står fortsatt for hoveddelen av matproduksjonen i fattige områder, og i økende grad er de blitt eneforsørgere. Samtidig undergraver miljøforringelsene nettopp kvinners tilgang på allerede knappe ressurser. Viktig kunnskap knyttet til lokal natur og kultur var grunnlaget for kvinners posisjon i familie og samfunn, såvel som for deres produksjon og økonomi.
En miljøbevisst utviklingsstrategi, sammen med støtte til kvinners økonomiske og politiske deltakelse, er derfor de viktigste elementene i bærekraftig utvikling. FOKUS har de siste seks årene støttet over 100 prosjekter i over 30 land. I prinsippet er alle prosjekter i Sør som støttes av norske kvinneorganisasjoner i tråd med oppfølging av Agenda 21. Mange av de organisasjonene FOKUS samarbeider med har den grunnholdning at den økonomiske utviklingen i verden er hovedårsaken både til fattigdomsutviklingen og rovdrift på kvinner såvel som natur, hvor vold og krig inngår som både konsekvens og forsterkende element.
Blant de prosjektene FOKUS støtter, er kvinnenetteverk i Asia som setter miljøforringelse og kvinners menneskerettigheter i sammenheng, støtte til kvinnelige jordbrukere i Afrika og Latin- Amerika og støtte til ammekampanjer og mødrehelse. FOKUS samarbeider med regionale og globale kvinnenettverk som arbeider for en endring av forbruksmønstre i Nord såvel som for beskyttelse av kvinners og lokalsamfunns rettigheter i Sør og gir støtte til slike nettverk. Dette kombineres med kompetanseutvikling både om miljø, rettigheter og organisering, og med prosjekter som retter seg direkte mot økonomisk, sosial og kulturell overlevelse, inklusive juridisk hjelp og bekjempelse av vold.
En aktiv og opplyst opinion er den viktigste forutsetningen for å få folkevalgte organer til å fatte miljøriktige beslutninger. Engasjerte og kunnskapsrike medlemmer er derfor Norges Naturvernforbunds viktigste ressurs, og informasjon og opinionsdannende arbeid er av grunnleggende betydning.
Etter forbundets mening har Norge de aller beste forutsetninger for å konkretisere og sette ut i livet tankene fra Rio-konferansen. Norge er et av verdens rikeste land , geografisk plassert i et stabilt og fredelig hjørne av verden. Befolkningen er en relativt homogen gruppe, der likhetstanken fortsatt står sterkt. Som nasjon har vi sterke tradisjoner for «dugnadsånd» og folkelige bevegelser og motkulturer, slik som målrørsla, avholdsbevegelsen og andre.
Norge har også en fri og uavhengig stemme internasjonalt. Den må etter Norges Naturvernforbunds mening brukes aktivt i arbeidet for en mer rettferdig fordeling globalt. Retten til fri informasjon er fundamental i forhold til miljøarbeidet. Selv om den er hjemlet i norsk lov, mener Norges Naturvernforbund det er grunn til å kritisere myndighetene også i Norge for manglende åpenhet.
Naturvernforbundet mener at Lokal Agenda 21 som arbeidsmetode kan bygge på det beste i norske tradisjoner, men der ny økologisk kunnskap og global bevissthet blir rettesnor for aktiviteten. Forbundet arbeider med alle typer konkrete problemstillinger innenfor «bærekraftig produksjon og forbruk». Organisasjonen ønsker derfor å bruke Lokal Agenda 21 som verktøy for helhetlige løsninger i miljøpolitikken. Etter forbundets oppfatning ligger den største trusselen mot Lokal Agenda 21 i at det blir for store motsetninger mellom det som skjer på makroplan og det som skjer på mikroplan. Positive tiltak lokalt undergraves direkte av de tunge økonomiske trendene.
Et eksempel er stivbeinte EØS-regler som gjør det nesten umulig å slakte dyr og foredle matvarer gjennom lokale småbedrifter. Et annet eksempel er hvordan sykkelturisme og annen «grønn turisme» er blitt en stor suksess, mens jernbanen, som skal frakte turistene til området på en bærekraftig måte, stadig taper i konkurransen mot biltrafikken.
Norges Naturvernforbund tok i 1992 initiativet til Prosjekt Bærekraftig Økonomi sammen med Alternativ Framtid (nå ProSus). (Se egen omtale på side 26).Utgangspunktet var et sett med «grønne krav» til samfunnsutviklingen utarbeidet av Naturvernforbundets «Miljøparlament». Disse ble bearbeidet av Statistisk sentralbyrå, slik at målsettingene ble omgjort til indikatorer som var operasjonelle for sosialøkonomiske verktøy.
Målsettingen med prosjektet var å bruke verktøyene i Regjeringens langstidsplanlegging, men innføre langt strengere miljømål. Ca halvparten av målene lot seg omdanne til økonomiske indikatorer. Resultatet av beregningene viste at Norge kan redusere utslippene av CO2 med 35 % innen år 2230 uten at dette påvirker brutto nasjonalproduktet (BNP) i nevneverdig grad (BNP reduseres med 8 % i år 2030 i forhold til referansebanen)
Norges Naturvernforbund tok initiativet til «Grønn skattekommisjon», og var representert i kommisjonen. Da kommisjonsarbeidet ble lagt fram våren 1996, sto Naturvernforbundet og økonomene i kommisjonen sammen bak flertallsinnstillingen. Den kunne danne et solid utgangspunkt for en miljøvennlig skatteomlegging i Norge. Men det har vist seg at tunge krefter innenfor både næringsliv og myndigheter motarbeider en slik forandringsprosess. Særlig tydelig er dette kommet fram i norsk klimapolitikk. Det er vanskelig å få gjennomslag for å skattlegge de tunge aktørene. Det er et paradoks at forbrukere ilegges CO2-avgifter, mens storforurensere, som for eksempel gasskraftverk, fritas. Naturvernforbundet frykter at denne forskjellsbehandlingen lett kan bli en boomerang i forhold til oppslutningen om nødvendige miljøtiltak.
Norges Naturvernforbund er likevel optimister når det gjelder arbeidet for miljøvennlige rammebetingelser, og vil fortsette samarbeidet både med myndigheter og næringsliv for å finne fram til alternativer som ivaretar hensyn både til miljø, sysselsetting
Hvis du er klar for en ekstra miljøinnsats, en som er mer krevende enn «Handlingsraket» (se side 53), tilbyr Miljøheimevernet miljøinteresserte familier å være med i et uformelt nettverk. Her kan man møte likesinnede, andre «grønne familier». Et av målene med de grønne familiene er at hele husholdninger skal legge om sine vaner i mer miljøvennlig retning.
Det kan for eksempel være å
• drive økologisk hagebruk
• sykle og gå i stedet for å kjøre på korte turer
• bruke mer kornprodukter, grønnsaker og frukt og bruke mindre kjøtt
• organisere bytting av varer og tjenester med andre familier unngå produkter med unødvendig emballasje
På møtene i nettverket kan familiene lære mer om hvordan man kan legge om egne vaner, diskutere sine erfaringer med andre og se på konkrete forslag til løsninger. Ofte blir møtene lagt til steder hvor medlemmene i nettverket har noe å lære, for eksempel på en fyllplass, et kompostanlegg, i en økologisk hage, i en dagligvarebutikk med miljøprofil, på energiverket eller en økologisk gård.
Det er laget en håndbok, «NaturligVis», til de grønne familiene. Den er «pensum». Her er det skrevet inspirerende om energisparing, transportvaner, avfall, matvaner, miljøgifter, biologisk mangfold i nærmiljøet og andre lærerike tips.
I 120 norske kommuner er det prosjekter i gang med «grønne familier». Organiseringen skjer ofte i samarbeid med andre frivillige organisasjoner som kvinneorganisasjoner, hagelag, naturvernlag, husmorlag eller renholdsverk.
Et eksempel på en drivkraftig kommune er Dalsbygda/Os. 40 prosent av befolkningen i Dalsbygda er blitt med som Grønne familier. Disse ble vervet ved at håndplukkede ledere i bygda gikk fra dør til dør og inviterte til familieinnsats. I første omgang mottok familiene en samling informasjonsmateriell om hva de kan gjøre i husholdningen. I neste omgang skal de gjennom en serie med temamøter om dagliglivets miljøvern. De to første møtene omhandlet miljøvennlige matvarer og energisparing.
Kan et idrettslag kalle seg «grønt»? Fossum Idrettsforening utenfor Oslo er et eksempel på et lokalt lag som gjør en innsats gjennom Miljøheimevernet. Laget har valgt å stille miljøkrav til sin egen virksomhet of til leverandører og sponsorer.
Fossum Idrettsforening var på leting etter nye måter å profilere sitt arbeid på. De ønsket oppmerksomhet i mediene, og de hadde behov for nye sponsorer. Kontakten med Miljøheimevernet ble forløsende. Her følger noen eksempler, som gjerne kan kopieres av andre, på noen av de mange «grønne» tiltak Fossum Idrettsforening har gjennomført:
• Kildesortering på idrettsstevner
• Tilrettelegging og bruk av kollektivtransport til Fossums arrangementer, blant annet gratis busstilbud til «barnas skidag»
• Miljøprofil på klubbens kontorrutiner
• Miljødag for lokalmiljøet der det blant annet ble demonstrert elektriske biler
• Energisparetiltak på egne anlegg
• Bruk av resirkulerte materialer der det er mulig
• Miljøinformasjon på idrettsstevner
• Verving av «grønne familier» blant medlemmer og ledere
• Temamøte for miljøinteresserte familier
• Miljøkontroll av bilder i samarbeid med Norges Automobilforbund
Kan vi legge om husholdningen i en miljøvennlig retning?
Finnes det enkle tiltak som alle kan klare? Ja, det viser Miljøheimevernets «handlingsark». Det er en tipsliste med forslag til 32 forskjellige aktiviteter de fleste kan gjennomføre. I alle fall kan alle velge ut noen tips for å gjøre sin egen husholdning mer miljøvennlig.
Et av målene til Miljøheimevernet er å nå ut til grupper av befolkningen som av forskjellige grunner ikke er tilsluttet de vanlige miljøorganisasjonene. Handlingsarket er et tilbud til disse gruppene. De skal kunne gjøre en praktisk miljøinnsats i sin egen hverdag uten å måtte være tilsluttet i vanlig forening.
Terskelen på handlingsarket er lagt lavt. Her er tips som alle kan klare å gjennomføre. For eksempel er det forslag til å
• gi bort opplevelser og tjenester som gave i stedet for ting
• kompostere mat- og hageavfall
• velge matvarer som er produsert lokalt
• ikke bruke sprøytemidler i hagen
• senke innetemperaturen minst én grad
• samle spesialavfall og levere til egne mottak
• unngå engangsprodukter
Til sammen er det foreslått 32 aktiviteter, alle konkrete og avgrensede. Familier som lover å prøve å gjennomføre minst fem av oppgavene, kan la seg registrere som deltaker i Miljøheimevernet. Alle deltakerne får tilsendt en enkel håndbok og fire ganger i året et nyhetsbrev med nye tips og ideer til en miljøvennlig hverdag.
78 000 personer er til nå registrert som deltakere. Innsatsen spenner fra passivt å motta informasjon til aktivt å legge om vaner og spre informasjon gjennom arbeidsplassen, skoler og i nærmiljøet. Miljøheimevernet gjør selv en stor innsats for å spre informasjon om Handlingsarket blant annet gjennom foredrag og emamøter i lokale lag og foreninger. Informasjon spres også gjennom massemediene, organisasjoner og arbeidsplasser. Skoleelever blir også engasjert etter at de har gjennomgått noen timer miljøundervisning. De går blant annet fra dør til dør for å oppfordre voksne til å vise et miljøengasjement.
Biologisk mangfold
MD
postboks 8013 dep. 0030 Oslo
tlf 22 24 58 65, faks 22 24 95 60
Fylkesvise systemer for arealinformasjon
MD Planavd, Kart- og geodataseksjonen
postboks 8013 dep., 0030 Oslo
tlf 22 24 59 26, faks 22 24 27 59
Informasjonssenteret
postboks 8013 dep. 0030 Oslo
tlf 22 24 57 87, faks 22 24 95 60
e-post: infos@md.dep.no
Konsekvensvurderinger til beste for miljøet
MD Planavd.
postboks 8013 dep. 0030 Oslo
tlf 22 24 59 55, faks 22 24 27 59
LA21
MD, planavd.
Pb. 8013 dep, 0030 Oslo
Tlf 22 24 59 51, faks 22 24 27 59
Plan- og bygningsloven + prosjektene generelt
MD: Planavd.
Tlf 22 24 59 02, faks 22 24 27 59
Stedsforming
MD, Planavdelingen
postboks 8013 dep., 0030 Oslo
tlf 22 24 59 36, faks 22 24 27 59
KS
Lokal Agenda 21
tlf 22 94 78 04, faks 22 62 04
Miljø i kommunene
Stavanger kommune
Haakon VIIs gt. 11, 4005 Stavanger
tlf 51 50 71 22, faks 51 50 70 46
hjemmeside: http://www.stavanger.kommune.no/
Sund kommune
5382 Skogsvåg
tlf 56 33 75 00, faks 56 33 74 35
Helse for mennesker og miljø
Norsk nettverk av helse- og miljøkommuner
postboks 243, 8370 Leknes
tlf 76 08 21 84, faks 76 08 20 06
Økokommuner
Lardal kommune
3275 Svarstad
tlf 33 12 80 03, faks 33 12 86 45
Bærekraftige lokalsamfunn
Statens Forurensningstilsyn (SFT)
postboks. 8100 dep., 0032 Oslo
tlf 22 57 34 00, faks 22 67 67 06
Røros kommune
7460 Røros
tlf 72 41 94 00
Karmøy kommune
Rådhuset, 4250 Koparvik
tlf 52 85 75 00, faks 52 85 74 28
Fylkesmannens miljøvernavdeling, Vestfold
postboks 2065, 3103 Tønsberg
tlf 33 37 11 80, faks 33 37 12 70
Kommunal miljørapportering
Fylkesmannen i Buskerud,
Miljøvernavdelingen, Statens Hus
postboks 1604, 3007 Drammen
tlf 90 52 30 21, faks 32 83 74 10
Fredrikstad kommune
Lokal Agenda 21
Postuttak 1602, Fredrikstad
Miljøbyprosjektet
Postuttak 1602, Fredrikstad
Ungdommens Miljøparlament
Torbjørnsgt. 8, 1607 Fredrikstad
tlf 69 31 15 78
hjemmeside: http://www.ump.no/
Bømlo kommune
5530 Bremnes
tlf 53 42 30 00, faks 53 42 30 01
Stavanger kommune
Haakon VIIs gt. 11, 4005 Stavanger
tlf 51 50 71 22, fax 51 50 70 46
hjemmeside: http://www.stavanger.kommune.no/
FN-sambandet
Storgata 33a, 0183 Oslo
tlf 22 20 91 70, faks 22 20 81 42
e-post: reinholdt@fn-sambandet.no
hjemmeside: http://www.fn-sambandet.no/
Kristiansand kommune
Grobladprosjektet
Måltrostv. 20, 4626 Kristiansand
Natur og Ungdom
Torggata 34, 0183 Oslo
tlf 22 36 42 18, faks 22 20 45 94
e-post: natung@sn.no
hjemmeside: http://www.grida.no/ngo/nu/
Miljørevisjon
Stiftelsen Østfoldforskning
postboks 276, 1601 Fredrikstad
tlf 69 35 11 00, faks 69 34 24 94
Vestlandsforskning
postboks 163, 5801 Sogndal
tlf 57 67 61 50, faks 57 67 61 90
hjemmeside: http://www.fjordinfo.vestdata.no/kompetanse/VF/ufhome.html
Norges forskningsråd
postboks 2700, St. Hanshaugen, 0131 Oslo
tlf 22 03 70 00, faks 22 03 70 01
e-post: norges.forskningsrad@nfr.no
hjemmeside: http://www.sn.no/forskningsradet/
Senter for Utvikling og Miljø
postboks 1129 Blindern, 0317 Oslo
tlf 22 85 89 00, faks 22 85 89 20
e-post: webmaster@sum.uio.no
hjemmeside: http://www.sum.uio.no
CICERO
postboks 1129 Blindern, 0317 Oslo
tlf 22 85 87 50, faks 22 85 87 51
e-post: admin@cicero.uio.no
hjemmeside: http://www.cicero.uio.no
ProSus
Sognsveien 70, 0855 Oslo
tlf 22 18 11 70, faks 22 18 20 77
e-post: info@prosus.nfr.no
hjemmeside:http://www.prosus.nfr.no/
Landsorganisasjonen i Norge
Youngsgt 11, 0181 Oslo
tlf 22 03 10 50, faks 22 03 17 53
hjemmeside: http://www.lo.no/
GRIP senter
postboks 8100 Dep, 0032 Oslo
tlf 22 57 36 00, faks 22 68 87 53
e-post: gripinfo@stfpost.md.dep.telemax.no
Prosessindustriens Landsforbund
postboks 5465 Majorstua, 0305 Oslo
tlf 22 96 10 00, faks 22 96 10 99
e-post: pil@pil.no
FOKUS
Storgt 33c, 0184 Oslo
tlf 22 20 95 70, faks 22 20 95 69
e-post: fokus@online.no
hjemmeside: http://www.fokuswomen.org
Norges Naturvernforbund
postboks 2113 Grünerløkka, 0505 Oslo
tlf 22 71 55 20, faks 22 71 56 40
e-post: naturvern@sn.no
hjemmeside: http://www.grida.no/ngo/naturvern/
Miljøheimevernet
postboks 2113 Grünerløkka, 0505 Oslo
tlf 22 71 55 62, faks 22 71 77 85
e-post: miljoehe@online.no
Stiftelsen Idébanken
Nordregt. 2, 0551 Oslo
tlf 22 80 91 50, faks 22 71 71 72
e-post: idebanken@online.no
Blekkulfs Miljødetektiver
postboks 2113, Grünerløkka, 0505 Oslo
tlf 22 38 12 37, faks 22 04 46 36
e-post: blekkulf@online.no
Rapporten viser noe av det norske organisasjoner og myndigheter har fått til sammen i oppfølgingen av Agenda 21. Bidragsyterne er de forskjellige organisasjonene og miljøvernmyndighetene som utgjør Nasjonalkomiteen for Internasjonale Miljspørsmål (NIM):
Sjefsredaktør: Sylvi Ofstad, Miljøverndepartements Info. avd.
Redakør: Georg Parmann
Grafisk design - papirversjonen: Skomsøy Grønli
Internettversjonene av rapportene er utarbeidet av GRID-Arendal.
Internettversjonene er utarbeidet med 100 prosent resirkulerete elektroner.
Bestilling av papirversjonen
Papirversjonen av denne rapporten på norsk eller engelsk kan bestilles
fra:
Statens Forurensingstilsyn
Strømsveien 96
Postboks 8100 Dep.
0032 Oslo
Tlf. 22 57 34 00
Fax. 22 67 67 06
E-post: postmottak@sftospost.md.dep.telemax.no